Mellom to stoler

11854016_10207182853318610_945209215_nSe for seg at du sitter i en stol. Godstolen til fatteren. Hvis du er på min alder (23), så har du mest sannsynlig rukket å gjøre en del. Gått på skole, hatt din første jobb og kanskje til og med hatt din første kjæreste. Du har en eller flere gode omsorgsperson(er)  som støtter deg og du ser mot en lys fremtid.

Se nå for deg at du sitter i en rullestol. Har du mulighet til å ta den utdanningen du vil? Har du hatt din første jobb? Hvordan står det til med kjærligheten? Du har fortsatt støtteapparatet ditt rundt deg og svaret på spørsmålene er med på å gi en indikator på hvordan livet ditt er som rullestolbruker.

Er det første eksemplet mer positivt enn det andre eksemplet? Ikke nødvendigvis, men dessverre mest sannsynlig.

Jeg sitter mellom godstolen og rullestolen. Jeg har en fysisk funksjonshemming, men jeg kan også løpe ned Karl Johan. Da jeg ble født, ble jeg erklært frisk. Etter at min oppvakte mor registrere at noe var unormalt, så fikk jeg påvist CP. Det var utrolig synd, for i følge legene så var løpet kjørt. Jeg skulle ikke kunne gå.  Det ble starten på en lang kamp med tre operasjoner, fysioterapitimer og ulike skinner på benet. På barneskolen var jeg freaken som ingen ville leke med. Jeg gikk jo litt rart. Da er jeg jo ingen kul person og henge med?

Kokk og servitørfag med fordypning i servitør. Arbeids- og velferdsviter og studerer atferdspsykologi. Jeg har reist verden rundt og jobbet i butikk, med ungdommer og deltatt på Norges handikapforbunds talentutviklingsprogram. Listen fortsetter. Ikke verst for en 23 åring? Jeg forstår at det er litt stress å ansette sette en i rullestol. Du kan jo ikke bygge om hele bedriften heller? Dessuten har du hundrevis søkere. Personen er kanskje ikke 100% kvalifisert allikevel?  Dette kan du jo ikke si høyt? Vi er jo for likestilling! Det paradoksale er at teori ikke matcher praksis. Men hvem er tøff nok til å innse det?

Alle mennesker med nedsatt funksjonsevne sitter ikke i rullestol. Kokkeyrket passet ikke meg og jeg vil heller videreutvikle meg innenfor psykologi. Det betyr ikke at jeg ikke har god kompetanse til å bli noe annet. Forsker, politiker eller statsråd? Jeg kan bli hva jeg vil! En selvfølge sier du? Jeg er ikke så sikker på at det gjelder alle. Mange ganger så går det ikke på viljen til den som har en funksjonsnedsettelse, det står på arbeidsgiveren (les: ikke alltid, men du kommer kanskje i den situasjonen hvor du kan velge å se mulighetene enn begrensningene). Min tidligere arbeidsgiver angrer ikke på at han ansatte meg. Så neste gang du møter en med nedsatt funksjonsevne og tenker «hvorfor», så tenk: hvorfor ikke?

Caroline Strømlid (23)
styremedlem NHFU Oslo

Innlegget ble først publisert på Caroline sin egen blogg, http://mentaltarbeid.blogg.no/.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s