Et liv med rullestol

Jeg har vokst opp med rullestoler rundt meg, og de er faktisk ikke så skremmende som man skulle tro. Rullestoler er himmelske å snuse på, fordi gummidekkene har rullet rundt i mange forskjellige herlige dufter som alle hunder kan drømme om. Det har ikke bare positiv gevinst for meg som hund. Duftene er en indikasjon på at matmor har fått vært ute og deltatt i samfunnet. To veldig positive detaljer som er en gevinst for både de med og uten pels.

Ettersom jeg er en forholdsvis liten kar, finnes det  også andre fordeler ved å ha en rullestol innen rekkevidde. Jeg blir nemlig fort sliten i labbene og  kald i pelsen og da er det på sin plass å kunne søke dekning på matmors fang. Gjerne under dunjakken.

Jeg vet at matmor ikke liker at forbipasserende stirrer for mye på henne. På tross av at hun vet at hun slettes ikke ser så verst ut. Men når jeg er med så er det ingen tvil om hvem som tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Både rullestolen og matmor kommer i andre og tredje rekke.

Mange mennekser blir skremt av rullestoler. Hvorfor det? Er det fordi vi er redde for å bli handikappede selv? Er vi redde for å kommunisere fordi det er noe fremmed? Jeg kan bjeffe to ganger og krysse halen når jeg sier at rullestoler ikke farlige. Heller ikke mennesket oppi. Jeg tror matmor kan klø meg på magen og bekrefte at hun setter pris på de menneske som spør og er åpne for det uvisse. Rullestoler var og et fremmedobjekt for meg en gang. Men jeg snuste og spisset ørene. Tro meg, rullestoler kan se like skumle ut som gamle damer med trillekoffert eller mopeder som suser fordi. Men sannheten er at både stolen og mennesket er like flotte som synet av ferskt for i skåla.

Jeg kan innrømme at jeg muligens hadde satt foret i feil rør om jeg så en slik kar/frøken, som på bildet under, tusle forbi meg. Men det hadde vært samme sak for meg, som for dere på to ben. Det hadde vært nytt og fremmed for meg også. Sannelig er det lov å stusse litt over det ukjente. Men det er nesten på samme måte som når man har snust lenge på et sted og bør finne et nytt sted å snuse,- da finner man en ny lukt som utvikler seg til å bli overraskende interessant. Noen busker ser virkelig skremmende og litt rare ut noen ganger. Men så viser de seg å være gull verdt og kjenne.

– Cliff

Vil du lese mer fra Cliff? Da kan du klikke deg inn på denne siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s