Månedlige arkiver: mars 2016

Hva har du under klærne?

Hva har du under klærne ble opprettet i 2015 av Sally Kamara som har startet opp ulike prosjekter med samme tema – kropp og selvtillit. Prosjektet fikk oppmerksomhet i serien FML på TV2 Livsstil og siden den gang har det stormet inn positive tilbakemeldinger fra individer rundt omkring i landet. Hva har du under klærne er ett prosjekt som gir ungdommene den muligheten til å føle seg vakker i sin egen kropp gjennom nakenbilder (bilder hvor vedkommende er naken men dekkes av ett laken) hvor de viser frem de delene av kroppen som de ikke liker, samtidlig som de holder ett skilt med en quote de selv har funnet opp.

Veien videre for dette prosjektet er å skape en fotobok. Tanken er å engasjere voksne og ungdommer til å tørre å ta tak i kroppsdebattene og snu de om til noe positivt. Starte å tørre å elske det samfunnet og modellbyråene mener er feil å elske. Vil vil samle sammen rundt 100 individer, ta nakne bilder av dem (med silkelaken som ett dekkende plagg) med det de liker minst på kroppen deres i fokus. Hver person får utdelt en plakat hvor de blir bedt om å skrive en quote som betyr mye for dem, en setning de har hørt som har gjort de lei seg eller tegne de ordene som såret mest på sin hud.

Det vil bli satt igang en fotoshoot 20., 21. og 23. april, med profesjonelle fotografer, inspirerende rekvisitter i ett ordentlig studio.

Om du har lyst til å dele din historie med andre ungdommer og voksne (aldersgrense 18+) Send oss gjerne en melding på Facebook eller en mail om du er interessert og ønsker mer informasjon om det større prosjektet, tid og lokal.

Mail: sally.kamara@hotmail.com

Ha fortsatt en fin dag videre og aldri glem at DIN kropp er perfekt!

Advertisements

Innspill til ungdomspartiene

I disse dager har interimstyret i NHFU skrevet innspill til alle ungdomspartiene i Norge.

Her kan du lese innledningen:

NHFU ber dere støtte unge funksjonshemmedes likestillingskamp!

Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) er en partipolitisk uavhengig organisasjon av og for ungdommer med funksjonsnedsettelser til og med 30 år. Organisasjonen er en del av antidiskrimineringsbevegelsen i Norge, og vårt mål er å oppnå reel samfunnsmessig likestilling for bevegelseshemmede og andre med ulike funksjonsnedsettelser. Vår virksomhet er rettet mot å nå dette målet.

NHFU står for at menneskeverd aldri vurderes etter funksjonsnivå. På samme måte skal ikke kjønn, seksuell identitet, sosial posisjon, kompetanse, hudfarge eller kulturell og religiøs bakgrunn være vurderingsgrunnlag for menneskeverd.

Så, hvordan er hverdagen for funksjonshemmede i dag? Hvordan er det å være elev, student, yrkesaktiv, ungdom eller foreldre, når man har nedsatt funksjonsevne? Hvor lett er det å skaffe seg utdanning og jobb etter endt utdanning? Hvor lett er det i dag å delta i samfunnet hvis du har en funksjonsnedsettelse?

FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonshemmede ble vedtatt av FN i desember 2006, og ratifisert av Norge i 2013. Konvensjonens formål er blant annet å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter. Likevel viser både LDOs rapport «CRPD 2015 Ombudets rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – et supplement til Norges første periodiske rapport» og sivilt samfunns «Alternativ rapport til FN-komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne» (begge fra 2015) at diskriminering av funksjonshemmede foregår i stor skala, og at funksjonshemmedes menneskerettigheter systematisk blir brutt.

Vi trenger et løft fordi gapet mellom dagens situasjon for funksjonshemmede og målsetningen om full deltakelse og likestilling fremdeles er uakseptabelt stort!

Leder NHFU,
Brage Æsøy Titlestad

Les våre politiske innspill her: Innspill til ungdomspartiene – fra NHFU

Hei på deg!

Litt om oss og hva vi gjør
NHFU har endelig fått opp et interimsstyret! Vi har eksistert i cirka et halvt år. Oppgaven vår er å vårt er å arbeide for en mer likestilt Norge og at det skal være med de samme mulighetene for alle. Både når det kommer til universell utforming, aktivitetstilbud, kollektivtransport, studentliv, arbeidsliv/utdanning, bolig og brukestyrtpersonlig assistanse osv.! Våre oppgaver er å arrangere et landsmøte i NHFU, bestemme hva NHFU skal ytre seg om, vi har ansvar for henvendelser, uttalelser, prosjekter og budsjett på vegne av NHFU og vi være noen lokallagene kan henvende seg til. Vi har i det siste jobbet med å sende politiske innspill til alle ungdomspartiene i Norge, vært i media, planlegging av et arrangement på den internasjonale dagen for personer med nedsatt funksjonsevne den 3. desember, og planlegging av diverse kurs for alle medlemmer.

Ved å være med i NHFU får man ikke bare muligheten til å være med å forandre noe og gjøre noe av stor betydning for menneskene i samfunnet rundt deg også deg selv. Man får erfaring som er nyttig for resten av livet. Hvis dere har noen politiske forslag, ideer til aktiviteter nasjonalt eller noe andre spørsmål så kan dere kontakte oss! Minner også om at det nå er mulig å bli med på JobbverkstedetKurs om Brukerstyrt Personlig Assistanse – BPA, og Kurs i organisasjons- og påvirkningsarbeid.

Vi pleier å ha møter en gang i måneden, da tar vi opp forskjellige saker som vi har fått inn. Akkurat nå arbeider vi med å planlegge landsmøtet og vårt fokus i 2016 nemlig BPA – mer informasjon er lengere ned à .

Årets fokus
Ikke sant alle mennesker burde få være fri nok til å utrette noe? Bli noe, være engasjert, jobbe, være en venn, søster, kjæreste, student osv. Rettere sagt leve.  BPA – Brukerstyrt Personlig Assistanse er noe mange funksjonshemmede er helt avhengig av for å leve. Det er en hjelpendehånd der det funksjonelle ikke strekker til. BPA er nøkkelen til frihet, friheten til å aktivisere seg i samfunnet, friheten til å være sammen med de man er glad i, friheten til kunnskap og ikke minst friheten til å være trygg og likeverdig. BPA har blitt rettighetsfestet, men om man får nok timer varierer fra kommune til kommune. Sånn som tilbudet i Norge er i dag er det ofte tilfeller av funksjonshemmede som søker om 90 timer assistanse i uka og får 25-30. Mange blir fratatt muligheten til utdanning og mange blir isolert pga. for lite timer med BPA.

Vi i NHFU mener at dette både krenkende, hjerteskjærende og urett. Derfor har vi i interimsstyret vedtatt at BPA skal være fokuset vårt for 2016. Derfor trenger vi deres hjelp! Politikerne snakker om bortgang med bompenger og nynorsk, mens mange funksjonshemmede sitter og holder seg flere timer daglig fordi de ikke har nok timer til å få hjelp på do. NHFU skal jobbe for likeverd, likestilling og muligheter for alle, hvilken likestilling er det når man må velge mellom å ta utdanning eller dra ut av huset om ettermiddagen?

Regionlag
I NHFU er vi så heldige at vi har fire flotte regionlag: NHFU Sørvest, NHFU Trøndelag, NHFU Nord-Norge og Norges Handikapforbund Ungdom Oslo. Regionlagene arrangerer ting i sitt lokalmiljø. Ta gjerne kontakt med laget i nærheten av deg dersom du har lyst til å bli med på det som skjer der du bor. Les mer om lagene her.

NHFU på sosiale medier
Vi er på kanalene: Blogg, NettTwitterInstagramYoutube og Facebook. Disse oppdateres jevnlig og her får du en oversikt over hva som skjer i organisasjonen. Del gjerne med personer du tenker kan være interessert.

Ta gjerne kontakt med oss, du når oss på nhfu@nhf.no .

Med vennlig hilsen

Interimsstyret
Brage Titlestad, Marianne Knudsen, Henriette Nielsen og Henriette Andreassen. 

 

IMG_4990 NHFU_logo

                                                    

                                               

Seks av ti funksjonshemmede er ikke i arbeid

Vår kjære Kristine Johansen er i Klassekampen om en viktig sak.

Færre og færre funksjonshemmede har jobb, viser nye tall.

– På tross av målet om å øke sysselsettingen siden 2001, har utviklingen stått stille. Mye tyder på at virkemidlene ikke er gode nok. Det er bekymringsfullt at strategiene ikke matcher funksjonshemmedes behov med tanke på type jobb, fleksibilitet og arbeidsmengde, sier leder av Norges Handikapforbund, Arne Lein.

Les hele artikkelen her.

«Inkluder deg selv i samfunnet. Vi må tørre å ta kontakt, bli med på alt som skjer, vise hvem vi er»

Dette innlegget ble publisert på kvinneguiden.no, lenke til innlegget finner du her.
Skrevet av: Inger Lise Kvås, publisert på kvinneguiden 27.3.16.

En soldat med pistol dukker plutselig opp bak dem, men de løper videre

Det er først når de stopper opp at moren ser sårene på Sallys (2) rygg.

funksjonshemmet

DAGEN FØR: Sally og mamma dagen før Sally flytter til Norge for godt. Det går mange år før hun ser igjen mammaen sin. © FOTO: Privat

 

FUNKSJONSHEMMING, krigsskade

I DAG: Sally er en positiv og sprudlene person. © FOTO: Inger-Lise Kvås

Det er 1998. Sally er to år. Sola skinner behagelig fra skyfri himmel over landsbyen der hun bor øst i Sierra Leone. Ved 17-tiden ruller plutselig store biler inn mellom husene, slik de har rullet inn i mange landsbyer tidligere. Og som i de andre landsbyene hopper det også her ut menn med skytevåpen rettet mot livredde barn, kvinner og menn. Alle begynner å løpe. De løper til alle kanter.

Mamma kaster to år gamle Sally opp på ryggen – og styrter innover i jungelen. Hun løper og løper. Dukker under greiner og hoppe over greiner. En soldat med pistol dukker plutselig opp bak dem, men mamma løper videre. Hun er full av adrenalin og har kjempekrefter.

Etter en veldig lang stund har hun ristet av seg alle soldatene. De stopper. Mamma setter Sally ned på bakken. Sally gråter og faller. Mamma prøver på nytt, Sally faller igjen. Hvorfor vil hun ikke stå? Da ser mamma det. Blodet, sårene. Tre kuler har truffet den lille ryggen hennes. Også mamma er truffet. I skulderen. Hun har ikke merket det.

Alltid på vakt

Sally heter egentlig Salamatu og ble født i byen Mile 91, øst for hovedstaden Freetown i Sierra Leone. Borgerkrigen i landet hadde vart i sju år allerede, familien til Sally har allerede flyktet en gang; til Tongo enda lenger øst i landet. De voksne visste at krigen vil komme etter. Derfor var de alltid på vakt.

Men dagliglivet i gata der Sally bodde, gikk som vanlig. Sally var utadvendt og blid, alltid i full fart. Den sprudlende personligheten har hun fremdeles. Likevel skulle livet forandre seg for alltid denne ettermiddagen i jungelen.

Mote for rullestol

Det er en vinterdag i Oslo. Sally kommer mot meg med et stort smil. Hun manøvrerer rullestolen ubesværet gjennom døra.

For to år siden startet hun Project Leone. Et moteprosjekt med klær designet og produsert av henne og de andre ungdommen bak prosjektet, med stoff fra Afrika og snitt fra vestlig mote. Klærne blir presentert på en motevisning, der modeller med funksjonshemming har hovedrollene.

Pengene går til en fabrikk som produserer rullestoler, krykker og andre hjelpemidler i Sierra Leone. Antikroppspress – og støtte til funksjonshemmede som ikke får like mye hjelp som henne selv. To gode fluer i en smekk, synes Sally.

Alvorlig skadet

Sally og mamma slipper unna soldatene med livet i behold den ettermiddagen i 1998. Det samme gjør resten av familien. Men huset deres er brent ned. De flykter videre, til Freetown nå.

Og Sally er alvorlig såret. I Sierra Leone får hun den hjelpen de er i stand til å gi henne. Hun er på sykehuset og blir operert. To av de tre kulene blir fjernet. Men ryggen er og blir ødelagt. Hva slags framtid har en liten jente i Sierra Leone uten førlighet i bena?

 

funksjonshemmet

DAGEN FØR: Sally og mamma dagen før Sally flytter til Norge for godt. Det går mange år før hun ser igjen mammaen sin. © FOTO: Privat

Et nytt liv

I Rakkestad i Norge bor broren til Sallys mamma. Onkelen får høre om angrepet på familien, om den lille, skadde niesen. Han liker ikke tanken på hvordan livet som funksjonshemmet vil bli for Sally i Sierra Leone.

Så han setter himmel og jord i bevegelse for å få hentet Sally til Rakkestad. Mye papirer, mange møter. Sally er over tre år da det går i orden. Han får lov til å dra til Sierra Leone og hente henne.

Slik går det til at Sally vokser opp i indre Østfold. Hun får seg raskt venner og lærer seg plettfritt østfoldnorsk i løpet av kort tid. Samtidig skiller hun seg ut i Rakkestad med sin mørke hud og rullestol.

Og det tar tid å lære seg å leve med skaden. Hun må øve på å manøvrere rullestolen, både innendørs og utendørs. Og så må hun finne ut av hvordan hun kan være med på leken, på snøballkrig, kanonball eller i dumphuska.

Traumer

I tillegg har den lille jenta traumer som må bearbeides. Hun går til psykolog. Der forteller hun at hun så en jente som fikk stukket ut øynene den ettermiddagen da soldatene kom. Hun er redd for å sove. Og hun savner mamma noe fryktelig. Heldigvis tar onkel på seg oppgaven med å være den forelderen Sally har bruk for.

Han sover på madrass på rommet hennes når hun plages med angst. Han holder rundt henne når hun roper på mamma. Han lar henne være sint, redd og frustrert. Ganske snart kaller hun onkel for «pappa». Det gjør hun fremdeles.

Sallys mamma og søsken kom til Norge for noen år siden. Da hadde de ikke sett hverandre siden hun som treåring dro fra Sierra Leone. Å treffe igjen familien var rart i starten, forteller Sally. Men i dag har de et godt forhold.

Nå som hun er voksen, tenker Sally ofte over hvor stor oppgave onkelen tok på seg den gangen da han hentet et skadet og traumatisert barn. Hun blir rørt når hun tenker på valget han gjorde den gangen.

funksjonshemmet, skadet, krigsskade, ryggskade

INSPIRASJON: Sally holder foredrag og er til inspirasjon for andre. © FOTO: Privat

Talsperson

I dag er Sally tjue år og en talsperson for funksjonshemmede i Norge – og i Sierra Leone. Med brede vokaler og tynne l-er drar hun rundt og holder foredrag der hun forteller andre funksjonshemmede i Norge om hva slags tilrettelegging de kan få.

Det skal være mulig å komme seg inn på et kontor selv om det ligger to trapper opp. Uten å behøve å bli båret opp. Det skal være greit å ta seg om bord i bussen med en rullestol. Å kunne gå på kafe uten å måtte bekymre seg for om toalettet ligger ned en vindeltrapp.

Sally snakker ikke bare til andre funksjonshemmede. Hun holder foredrag for fremtidige helsearbeidere, for lag og organisasjoner også. Og når hun får anledning, snakker hun til politikere og til allmennheten gjennom aviser og andre medier. Å tilrettelegge gjør det mulig for funksjonshemmede å leve som de selv ønsker, sier hun da.

– Ikke vær utenfor

Til andre funksjonshemmede har hun i tillegg et annet viktig budskap.

«Inkluder deg selv i samfunnet. Vi må tørre å ta kontakt, bli med på alt som skjer, vise hvem vi er», sier hun hver gang hun får anledning. Hun vil ikke at hun eller andre med funksjonsnedsettelse skal bekrefte fordommer folk måtte ha om at folk i rullestol er triste og kjedelige mennesker å være sammen med.

 

funksjonshemmet

FLYTTE: Tre år gammel flytter Sally til Norge. Her er hun på vei til sitt nye hjemland. © FOTO: Privat

– Viktig rollemodell

– Sally viser at det er mulig å leve et aktivt liv selv om du er funksjonshemmet. Hun viser at det er fullt mulig å være samfunnsengasjert og politisk aktiv på lik linje med andre på sin alder, sier leder i Norges Handikapforbunds Ungdom i Oslo, Henriette Nielsen.

Nielsen mener det er få rollemodeller for unge funksjonshemmede.

– Det er veldig sjelden å se funksjonshemmede i roller for eksempel i tv-serier eller andre programmer på tv. Sally er nok en av de tydeligste vi har, sier Nielsen.

Alt som er gøy

Sally nekter å bli definert ut fra skaden sin. Derfor har hun lovet seg selv at hun skal være med på alt det morsomme funksjonsfriske er med på. Hun drar på hytteturer selv om det er krøkkete å bruke utedoen, hun blir med på festen selv om det er i tredje etasje uten heis, hun er helt fremst på konserten og kjenner dansen og pulsen på kroppen selv om hun blir dyttet og skubbet inn mot gjerdet.

Sint

Men det er ikke alle dager det er like enkelt å være positiv og blid. Av og til gråter hun om kvelden, hater at hun ikke kan gå, at bena ikke virker. At hun har spasmer og smerter. Hun har vært mye sint, er fortsatt sint. Synes verden er urettferdig.

Når hun snakker til andre funksjonshemmede, snakker hun like mye til seg selv, innrømmer hun.

Ble forandret av skuddene

Sally kan ikke huske en tid da hun ikke satt i rullestol. Men funksjonshemmingen har likevel gjort henne annerledes enn hun ellers ville vært, tror hun. Mer bestemt. Sterkere. Og mye mer bevisst på å se etter folks personlighet fremfor ytre kjennetegn. Slik hun ønsker at andre skal oppfatte henne.

Når folk møter henne, ser de rullestolen.

«Men jeg tror de glemmer den når de begynner å snakke med meg.»

I 2030 håper jeg at funksjonshemmede slutter å gjemme seg

MARIANNE KNUDSEN (16)
PUBLISERT: 18.MAR. 2016

Da jeg var tolv år følte jeg det for første gang. Jeg hadde lenge akseptert at foreldre holdt barnet sitt inntil seg selv når jeg kjørte forbi, som om jeg var farlig for deres sikkerhet. Jeg hadde lenge akseptert at jeg ikke kom meg inn på butikkene jeg ville. Jeg kunne jo bare dra et annet sted. Jeg hadde denne forsiktige og stakkarslige aksepten på min skulder når jeg møtte urett.

«Hemma hemmiser!»

Det varte til en dag, da jeg så noen gutter som var mye eldre enn meg sitte i rullestol og etterligne noen med spasmer i ansiktet og armer som om de var dumme. «Hemma hemmiser! Du er sånn som dem, invalid i hodet!» Det hørte jeg dem si til hverandre. Det sprakk for meg. Jeg var så sint. Jeg ville brøle, jeg ville rope og jeg ville skrike.

Jeg vil ikke akseptere at funksjonshemmede fortsatt må ta bakveien inn i 2030.

Hvorfor var ikke jeg likestilt? Hva hadde jeg gjort som skulle tilsi at jeg var dummere eller mindre verdig til å ha mulighetene som alle andre har? Det kom en motivasjon, et sinne, en gnist så stor at den fylte et tomrom som jeg ikke visste at jeg hadde.

Hopp ut av boksen

Tomrommet var et ønske om å kjempe for rettferdighet. Jeg fikk et sinne og ikke minst en vilje da jeg så noe som var urettferdig mot mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vår personlige vilje er det vi må holde fast i. Vi må ikke bli så opptatt av alt det «formelle» at vi glemmer å lytte til hjertet. Vi må ikke bli så opphengt i å ville gjøre noe at glemmer hvorfor vi gjør det.

Derfor utfordrer jeg oss til å våge å hoppe ut av boksen. Jeg utfordrer dere og meg selv til å våge å tenke nye løsninger og ideer på møter, handlinger, aktiviteter og i våre oppdrag.

Jeg aksepterer det ikke

Marianne Knudsen (16)

Jeg vil ikke akseptere at funksjonshemmede fortsatt må ta bakveien inn i 2030. Jeg vil ikke lenger akseptere at kun 20 prosent av skolene i Norge er tilrettelagt og at funksjonshemmede blir plassert i gruppen på skolen der de ikke får følge relevant undervisning kun fordi de er funksjonshemmet.

Jeg ønsker at vi slutter å lytte til andres illusjon om «de som er annerledes» og skaper vårt eget bilde.

Jeg vil ikke lenger at vi skal akseptere én eneste trapp i et offentlig bygg eller at unge i dag ikke får dra på utveksling. Mange funksjonshemmede i dag får ikke muligheten til å gå på do i fly og mange har så lite BPA (brukerstyrt personlig assistent, red.anm.) at de blir et passivt menneske i sitt eget liv.

Min drøm for 2030

I 2030 håper jeg at funksjonshemmede slutter å gjemme seg. Jeg ønsker at vi slutter å lytte til andres illusjon om «de som er annerledes» og skaper vårt eget bilde. I 2030 håper jeg det er det så vanlig å se funksjonshemmede på gaten, på fest, på talerstolen, i rampelyset og på jobb at hemningene forsvinner og menneskene kommer frem.

Vi ønsker å gjøre en forskjell. Vi ønsker å skape et mer likestilt Norge. Vi er her for å rope etter rettferdighet når man føler at den er tapt. Det er nå tid for at vi tenner på gnistene, illsinte forkjempere. Vi er her for å skape en bevegelse, et engasjement, et håp, en forandring. Og vi må begynne i dag.

Innlegget ble publisert i på http://www.aftenposten.no 18.03.2016.