Månedlige arkiver: april 2016

Storbyweekend i år også!

NHFU Sørvest gjentar suksessen fra i fjor og inviterer alle NHFU sine medlemmer til Storbyweekend 2016 i Stavanger! De skriver:

Vi vil overnatta og ha vår base på Scandic Stavanger city. Dette blir arrangert i samanheng med Funkisdagen som arrangeres laurdag 20.08.2016.
Det endelige programmet er ikkje helt klart ennå, men vi kan lova:
• Spennende aktiviteter og utfluktar
• god mat, nye bekjentskapar og masse sosialt samvær
• Sjølvsagt deltaking på Funkisdagen mad konsertar og
aktiviteter
• Det er rett og slett duka for ein variert og spennende weekend med masse kjekt!

For at vi skal kunna ha et så innholdsrikt og kjekt program som mogleg så hadde sotte veldig pris på hjelp frå deg. Så om du har idear til aktivietar, eller vil bidra på programmet med fåredrag eller andre ting, så kontakt oss gjerne 🙂

Endelig påmedling kjem seinare, men hold av datoen og trykk gjerne liker om du tenker å bli med.

Håper vi sees!

Mvh
Styret i NHFU Sørvest

Marianne og Henriette på talerstolen!

Henriette og Marianne var begge på talerstolen og tok opp temaene stemmerett for 16-åringer og diskriminering i arbeidslivet på Barne,- og ungdomstinget i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)!

Henriette fikk gjennom at det skulle tas med et avsnitt om at LNU skal jobbe mot diskriminering i arbeidslivet i en resolusjon om situasjonen for ungdom i dag:

«Det innføres tiltak for å forhindre at ungdom på arbeidsmarkedet diskrimineres på bakgrunn av funksjonsnivå, kjønn, kjønnsidentitet og – uttrykk, seksualitet, sosial posisjon, etnisitet, eller kulturell og religiøs bakgrunn.»

 

Les hele resolusjonen her.

Marianne (16) snakket varmt for stemmerett for 16-åringer:

Kjære organisasjonsvenner

Dette er LNU – Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjoner. Det er stor forskjell på å få lov til å drikke alkohol og få lov til å ha innflytelse til å delta i et demokrati. Jeg er 16 år, jeg er nestleder leder i Norges Handikapforbunds Ungdom.

Jeg er seksten år med meniger, engasjement og grunnlag til hvorfor jeg mener det jeg mener og kjemper for deg jeg kjemper for. Derfor synes jeg at det er utrolig viktig at Barne og ungdomstinget står for et inkluderende og rettferdig demokrati som inkluderer alle aldersgrupper. Jeg som seksten år har lov til å bli med i politiske ungdomsorganisasjoner og interesse organisasjoner og ha innflytelse der på rettmessig grunnlag som mennesker over atten, så hvorfor ikke på lnu? På vegne av alle ungdom under 18 som er har drømmer, engasjemang og et håp om å kun ha en stemme som kan utgjøre en forskjell så håper at LNU sine verdier står vil stå for det samme.

Takk

Hva er LNU og BUT?

LNU, Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjoner, er eit samarbeidsorgan for barne- og ungdomsorganisasjonar i Noreg. LNU er ein paraplyorganisasjon for 97 norske barne- og ungdomsorganisasjonar. Medlemsorganisasjonane er demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjonar, og representerer eit stort mangfald av aktivitetar og verdiar.

Barne- og ungdomstinget er LNUs representantskapsmøte. Representantskapet er det øvste organet i LNU, og består av delegatar frå medlemsorganisasjonane, styret i LNU og generalsekretæren. Barne- og ungdomstinget (BUT) finn stad over to dagar i april, og omfattar seminar, representantskapsmøtet og sosialt samkvem.

La meg få være en ressurs!

Jeg heter Martine. Jeg har cerebral parese i den form beina mine går innover skeivt så jeg må bruke staver for å holde meg oppreist og for å klare å bevege beina mine fremover. For hvert et løft foten min tar føles det ut som om den er blytung. Jeg bruker 70 % mer energi på alt jeg gjør og på en times gåtur der noen andre ville brukt tjue minutter, bruker jeg en time. Det gjør meg ingenting, jeg har akseptert livet mitt, men nå er jeg lei av å ikke få leve det. Jeg er lei av å ha nesten nok energi til å studere, nesten nok energi til husarbeid, men ikke nok energi til å ha et rikt sosialt liv! Hele mitt liv har jeg kompensert, og jeg har hørt at med viljestyrke og pågangsmot klarer du alt mulig. Men hva skjer når din vilje er større enn hva din kropp makter å bære?

Tenk deg at du kjører bil og girstangen har gått i vranglås i femte gir. Ikke optimalt, men det går. Vel, sånn fungerer kroppen min. Giret står fast i femte gir. Jeg kjenner at jeg har nådd bristepunktet. Nå er det nok. Jeg trenger hjelp. Problemet er bare at mitt bistandsbehov ikke er stort nok til å få hjelp til å gjøre hverdagen min overkommelig. Du skulle tro at hvis du har et lite behov for hjelp, er det enklere å få den hjelpen du trenger, men slik er det ironisk nok ikke. Hvis hjelpebehovet mitt hadde vært større, hadde jeg hatt en lovfestet rettighet til å få assistanse for å gjøre hverdagen enklere. Men behovet er ikke stort nok. Jeg får ikke hjelp. Jeg må leve som om behovet er ikke-eksisterende. Ta meg sammen. Stå på. Behovet for hjelp er kanskje lite, men det er der. Jeg må økonomisere min energi for å komme meg igjennom hverdagen. Jeg har ikke frihet til å leve det livet jeg ønsker. Et aktivt liv. Men jeg orker ikke. Hvis jeg hadde fått litt hjelp, kunne jeg i større grad tatt vare på helsen min. Jeg kunne nyttiggjort de ressursene jeg vet at jeg har. Jeg kunne hatt mulighet til å bidra i samfunnet istedenfor å få følelsen av å være en byrde. Et nytteløst menneske. Hvem vil vel være det? Ikke jeg.

La meg få leve det livet jeg ønsker. La meg få overskudd til å bidra i samfunnet. La meg få være en ressurs. Jeg trenger bare litt hjelp.

IMG_6779

Martine Eliasson (25), nestleder i NHFU Trøndelag.

Et tilrettelagt hverdagseventyr

Sola stirrer på meg gjennom persiennene. «Skal du ikke våkne snart», tenker hu. Sola altså. Klokka er 09.25, og jeg må rekke bussen som kommer om 30 min. Jeg bråvåkner. Løfter meg ut av senga, drar på meg en kjole og hopper over i rullestolen. Triller nedover bakken fra huset i en rasende fart. Bremsing er for pyser, tenker jeg. Steinen i veien klarer jeg nok en gang briljant å unnvike. Så, stod jeg der, 2 minutter og 12 sekunder før bussen. Fikk til og med spikra ny fartsrekord ned bakken. 46 sekunder. De andre rundt meg, venter også på bussen. To fnisende tenåringsjenter og en voksen nabo med bart. De titter nysgjerrig bort på meg. Tror følelsen jeg får av å sitte i rullestol kan gjenspeile seg i følelsen Jo Nesbø får når han går ut blant mennesker. Selv om jeg hverken er kjendis eller kjeltring. Bare en helt vanlig jente i en helt vanlig rullestol som liker å ta buss. Faktisk så elsker jeg det.

Bussen kommer kjørende mot oss. Jeg legger merke til at sjåføren ser meg. Det er helmaks. De andre stiger på, jeg venter. Rampa ligger trykt ned i golvet sammen med grus og støv. Sjåføren finner fram nøkkelknippet sitt og pirker rampa tålmodig opp. Jeg takker og bukker når sjåføren, med dryppende panne løfter rampa opp igjen. Dørene på bussen lukker seg, mens dørene i hodet mitt åpner seg. Jeg gleder meg til bussturen, fordi det får jeg til selv (med litt hjelp av snille sjåfører og medmennesker).

La selvstendighetseventyret mitt begynne på kollektivt i dag og i framtida! Og la samfunnet være mer tilrettelagt og inkluderende enn noen gang, for da blir de små eventyrene våres mer innholdsrike for oss alle. Selv om vi har kommet langt, har vi forsatt en vei igjen å gå før selvstendighetseventyret kan begynne for fullt.
Bilde av Ida

 

Skrevet av Ida Hauge Dignes (19), styremedlem i NHFU Oslo.

Funksjonshemmede må få de hjelpemidlene de trenger!

Artikkelen er gjengitt fra NHF sin hjemmeside.

Lucas (10) har cerebral parese, men med riktige hjelpemidler kan han leke, lære og utvikle seg som tiåringer flest. Endringer i hjelpemiddelformidlingen kan gjøre livet vanskelig for Lucas og mange andre funksjonshemmede. Vi kjemper for at funksjonshemmede skal få de hjelpemidlene de trenger.

Hjelpemidler for funksjonshemmede er en av de viktigste sakene Handikapforbundet jobber med. Neste år skal Stortinget behandle spørsmålet om å overføre formidlingen av hjelpemidler fra staten til kommunene. Handikapforbundet frykter at en slik endring kan få fatale konsekvenser for funksjonshemmede.

Hjelpemidlene er helt essensielle

En av dem som kan bli hardt rammet er ti år gamle Lucas Andreassen Forthun. Han har cerebral parese og er fullstendig avhengig av hjelpemidler i dagliglivet for å fungere hjemme og på skolen og være med venner. Lucas har forskjellige hjelpemidler til å forflytte seg, kommunisere og delta i aktiviteter. Disse hjelpemidlene er ikke bare helt nødvendige i livet til Lucas, men også for menneskene rundt ham. Uten dem, ville det vært umulig for Lucas å kommunisere med de andre elevene og lærerne på skolen, bli med klassen på skogturer og spille el-innebandy med Holmlia Electric Lions. Lucas elsker å være sammen med venner og gå på skolen og drømmer om å skrive bok. Hjelpemidlene sikrer at han har god livskvalitet. De gjør det også mulig for ham å leve et aktivt og selvstendig liv og vil bety mye for utviklingen hans i framtiden.

Foreldrene til Lucas, Veronika og Jan, bruker mye tid på å holde seg oppdatert på hvilke hjelpemidler sønnen kan ha nytte av. De er overrasket og skeptiske over forslaget om at kommunen skal få ansvaret for hjelpemiddelordningen. Deres største ønske er at Lucas skal få leve mest mulig normalt til tross for funksjonshemmingen.

Lucas og venner leker i klasserommetLucas har cerebral parese, men med hjelpemidler og litt hjelp kan han leve som tiåringer flest. Foto: Marcel Lelienhof

Store konsekvenser

En overføring av hjelpemiddelformidlingen til kommunene kan få enorme konsekvenser for Lucas og alle andre funksjonshemmede som er avhengig av hjelpemidler for å klare seg i hverdagen. Vi risikerer at ekspertene på dagens hjelpemiddelsentraler forsvinner – de som vet hvilke hjelpemidler som finnes og egner seg til ulike behov. For vi er alle forskjellige, og det som passer for en kan være helt feil for en annen. Et hjelpemiddel med feil størrelse, funksjon eller fasong, kan gi belastningsskader og helseproblemer. Trang kommuneøkonomi kan dessuten føre til at kommunene velger å prioritere pengene til andre formål enn hjelpemidler. Konsekvensen kan bli at de som trenger hjelpemidler ikke får dekket sine behov, må benytte seg av mer hjelp og blir mer passive. Det er ikke bare negativt for dem det gjelder, men også for samfunnet, når færre får muligheten til å bidra med egne ressurser.

Ikke gjør som Danmark

Vi har god grunn til å være bekymret. I 2007 gikk Danmark gjennom en kommunereform der hjelpemidlene ble kommunenes ansvar. Dansk Handicap Forbund har advart på det sterkeste mot at Norge gjør det samme. Det har blitt store forskjeller fra kommune til kommune. Flere steder opplever funksjonshemmede at de ikke får dekket sine behov. Hjelpemidler uteblir eller man må nøye seg med et som egentlig ikke passer. Et stort flertall opplever økte ventetider, dårlig service og mer byråkrati etter reformen. Slik kan vi ikke ha det i Norge! Lucas og andre med funksjonshemninger må få de hjelpemidlene de trenger, når de trenger dem.

Bli med i kampen!

Norges Handikapforbund vil kjempe mot en rasering av hjelpemiddelformidlingen. Med flere medlemmer, blir vi enda sterkere.

Bli med i kampen! Meld deg inn!

NHFU Øst i trygge hender

«Jeg brenner for å forandre hverdagen for meg selv og andre». Saad Al-jaderi holdt et knall innlegg om ungdomsarbeid på vårkonferansen til NHF Øst. Saad, Christine og Hilde Sofie jobber for å gjennomlive ungdomslaget i Øst, NHFU Øst (Østfold og Akershus). Nysgjerrig på dette, eller om du vil vite mer, ta kontakt med Christine på enitsirhcb@gmail.com eller Hilde Sofie på hildesofie@hotmail.com!

God stemning på «ungdomsbenken» på Vårkonferanse i NHF Øst.

«Vi trenger et universelt utformet samfunn!»

Masse spennende møter med mennesker fra forskjellige organisasjoner på Ungdomskonferanse om engasjement, aktivisme og innovasjon i regi av OXLO – Oslo Extra Large!

Henriette og Saad fra Norges Handikapforbund Ungdom Oslo bruker lørdagen på å bli kjent med andre engasjerte ungdom på konferanse! 

«Vi trenger et universelt utformet samfunn. Vi møter barrierer i samfunnet som trapper og heiser som ikke fungerer, og dette hindrer oss i å delta.» Henriette Nielsen i paneldebatt om ungdomsdeltakelse!

Engasjerende foredrag fra Sally, som alltid! 

 

Snurr film!

Heihei!

Etter mye jobbing, samarbeid og latter, har vi i NFHU Trøndelag endelig ferdigstilt vår dokumentar om Brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Premiere blir den 05. mai 2016 kl. 18.00 på Nova kinosenter. Vi håper at du/dere vil lære mer om BPA og/eller vise deres støtte i kampen mot et aktivt og verdig liv for alle, og derfor med denne invitasjonen håper vi at dere kommer!

Sett av datoen allerede nå! 🙂

Hvorfor går du så rart?

Dette er et spørsmål jeg får daglig; i jobb og når jeg er ute med venner. Jeg synes det er godt å vite at mennesker spør istedenfor at de går og lurer. Dette viser at de bryr seg.

Det finnes flere forskjellige typer fotfeil, for eksempel plattfot, hælfot og innoverfot.

Har du hørt om denne foreningen?  Det er mange som har en fotfeil, uten å vite om det. At foten skråner litt innover eller utover. Dette er tydelig tegn på en fotfeil. En merker kanskje at en får vondt når man står lenge på bena eller går tur.

Om du opplever dette, meld deg inn i Fotfeilforeningen! Vi er ikke en stor forening, men med gode erfaringsutvekslinger, og plass til alle. Om du er barn, ungdom eller voksen!

Medlemmene våre møtes en gang årlig på familiesamling, med gode forelesere som har faglig bakgrunn, som for eksempel ortoped, fysioterapeut eller lege. Fotfeilforeningen ble stiftet i 1999, og sluttet seg til Norges Handikapforbund i 2003. Dette er et meget godt og viktig samarbeid.

Jeg heter Lars Tore Dystvold, og har dobbeltsidig klumpfot. Det vil si at når jeg ble født var bena mine bøyd nedover og vridd innover. Jeg har vært medlem i mange år, og valgte i 2013, etter Norges Handikapforbunds Talentutviklingsprogram, å bli leder i Fotfeilforeningen.

Å engasjere seg, er å bry seg. Å møte mennesker med forståelse og likeverd. Å bli kjent med mennesker og å bli møtt med åpne armer, istedenfor for å føle seg annerledes og utestengt (utelatt).

Selv om det jeg har opplevd, er jeg alikevel glad for at jeg ble født med det. Det gjør meg til den personen jeg er, og alle de menneskene som jeg har blitt kjent med siden jeg har fotfeil, både igjennom forening, jobb og sosialt.

Lars Tore
Lars Tore Dystvold (27), leder av Fotfeilforeningen.

Landsforeningene har mange diagnoserettede aktiviteter og tilbud, som kurs, samtalegrupper og sosialt samvær. I tillegg påvirker de helse- og rehabiliteringstilbudet i Norge gjennom helsepolitisk arbeid. Her kan du lese mer om landsforeningene i NHF.