Månedlige arkiver: februar 2017

I’m not your inspiration, thank you very much

Vi kan lære mye fra funkis-bevegelsen i England. Det var blant annet her uttrykket «inspiration porn» ble utviklet av aktivisten og komikeren Stella Young. Ta gjerne en titt på hennes treffende video «I’m not your inspiration, thank you very much».

Bilderesultat for stella young

Journalisten David M. Perry skrev nylig et innlegg om tre måter funksjonhemmede ofte fremstilles på, altså tre typer inspirasjonsporno. Her gjengis disse tre måtene, på norsk.

Hva menes så med begrepet inspirasjonsporno? Altså, funksjonshemmede fremstilles ofte «pornografisk», ikke seksuelt, men pornografisk i den betydning at man forsøker å få frem følelser hos den som mottar budskapet. Det motsatte av dette er å vise den virkelige opplevelsen hos personen.

Han nevner tre former for inspirasjonsporno:

  1. I den første formen av inspirasjonsporno gjør en funksjonshemmet noe helt vanlig, for eksempel å dra ut på byen, eller som Ida skriver i det forrige blogginnlegget å ta bussen. Mottakeren av dette føler seg inspirert. «Wow, se hva hun gjør på tross av sin funksjonshemming».
  2. I den andre formen for inspirasjonsporno handler det om at en person som ikke er funkjsonshemmet gjør noe snilt for en funkjsonhemmet. Dette kan handle om at man er «snill som henger med sin funksjonshemmede venn», eller «spør en funksjonshemmet på date». Her behandles funksjonshemmede som hjelpesløse objekter som det gjøres noe med og personen som inviterer fremstilles som at de gjør «en god gjerning».
  3. I den siste typen, også kalt «tragedie-porno» fremstilles funkjsonhemmede som mennesker med forferdelige skjebner hvor fokuset er at en selv skal «se ting i perspektiv og være takknemmlig for at man hvert fall ikke har det så ille som dem«. Her skapes det en situasjon hvor den funksjonshemmedes opplevelse skal skape en følelse hos mottakeren av budskapet.

Det gjennomgåenede i alle formene er at det ikke settes noe fokus på samfunnsmessige hindre for å delta, som utilgjenglige busser og toaletter, trapper eller fordommer.

Perry avslutter med dette: Vi må stå sammen. Funksjonshemmede er en naturlig del av menneskelig mangfold, og  må være en helt naturlig del av samtalene vi har om likestilling og inkludering.

Reklamer

Kjenner du identiteten din?

Da jeg var liten så jeg for meg at jeg kom til å vokse opp og ikke ha et særlig viktig liv. Jeg var født annerledes og hadde andre behov enn barn på min egen alder. Jeg ble fortalt at «du er jo ikke som de andre, så du må ikke ha for høye krav». Jeg følte at det var meningen at akkurat jeg skulle føle meg funksjonshemmet. Jeg skulle i følge samfunnet føle meg annerledes enn klassekameraten min. Jeg var jo bare et barn, så det jeg ble fortalt var normalt for meg.

 20% av den norske befolkningen lever med en funksjonshemning. Hvis en ikke mener at funksjonshemmede kan bidra til samfunnet da kaster samfunnet vekk 20 % av all arbeidskraft, nye idéer og ikke minst utvikling på nettopp området om å være funksjonshemmet.

tamarin-liten

En sen høstdag i 2008 begynte jeg på Lundheim Folkehøyskole. Det skulle bli begynnelsen på det som skulle forandre livet mitt. Det var nå livet mitt skulle begynne, sånn på ordentlig. Den gang var jeg bare 17 år. Klar for å leve livet. Opp igjennom årene hadde jeg bare følt meg tilstede. Jeg hadde hverken følt meg uønsket eller ønsket. Jeg slet i grunn med å finne sammenhengen i livet. Hva slags drømmer jeg hadde for fremtiden og hvilket liv jeg selv ønsket å leve. Jeg valgte å ikke legge planer og ikke tenke fremover. Jeg tenkte at nå må jeg begynne på denne skolen med blanke ark og ikke minst ha et åpent sinn. Da begynte eventyret på Lundheim.

Lundheim gav meg friheten til å ikke være avhengig av andre. For første gang følte jeg meg likt og interessant, og det var uten å prøve! Det var også veldig mye takket være lærerne på Lundheim som greide å se hver enkelt elev. Jeg følte meg for første gang hel. Jeg vil nok si at mitt utløp av en ungdomstid begynte ganske sent i livet. Og det er helt greit! Jeg glemmer aldri da jeg kom tilbake på Lundheim etter å ha vært hjemme en tur, og der stod den velkomstkomiteen av venner der og ventet på meg! Jeg husker jeg fikk et liten tåre i øyekroken av glede. Jeg hadde aldri opplevd å være savnet. På ordentlig, at venner viste det med handlinger. Det var da jeg skjønte at vennene mine ikke ville være med meg på grunn av de fikk noe ut av det. De ville være med meg på grunn av min omtenksomhet, min humor og rett og slett min personlighet. Det var en følelse jeg hadde ikke følt på før. Jeg husker jeg spurte en venninne på folkehøyskolen om hvorfor hun ville være med meg. Hun svarte noe sånn som «hvorfor ikke – du er jo så gøy å være med». Det var da jeg skjønte at de vennene jeg hadde fått på folkehøyskolen var genuine venner. Plutselig begynte jeg å oppleve det normale ungdomslivet. Jeg fikk mine første bestevenner, min første forelskelse og opplevde intriger. Jeg vil ikke akkurat si at det var gøy der og da, men drama og diskusjoner med venner fikk meg til å føle meg hel. Det var jo en ny greie for meg. Plutselig tok jeg meg selv i å ta ordet først fordi jeg hadde en trang til å bli hørt. Jeg begynte å forme mine egne sterke meninger og opplevde at folk faktisk hørte etter. Noen var enige med meg. Det var ikke noe jeg tok som en selvfølge. Jeg ble kalt solstrålen på Lundheim,men for min egen del var det der jeg formet meg selv og ble solstrålen. Siden har jeg aldri sluttet.

Og det er akkurat i disse situasjonene i livet det er så viktig å være reflektert og målbevisst. Utforske seg selv sammen med ting som er ukjent. Man kan bli overassket over hvor mye man kan lære bare av det.

Det er en veldig lang og omfattende prosess å lære seg selv å kjenne. Ved å lære seg selv å kjenne vil jeg si at man gradvis lærer å godta seg selv. Som ungdom og ung voksen opplever jeg også et press av å se mest mulig normal. Man skal ha den og den telefonen, de og de klærne. Vet du hva? Det er det ingen som har bestemt. Det er litt sånn jeg føler det er med identitet også. Samfunnet påvirker så klart væremåten til oss mennesker, men det er bare du som er i kontroll av din identitet. Det finnes ingen lov. Og dermed har du all rett til å stå opp for hvem du identifiserer deg som og hvem du er. Når du går nedover gaten, smil og vær glad for at du er du. Tenk så spennende det er å vite at ingen er som deg. Du kan faktisk påvirke og inspirere andre uten at du selv vet om det. En liten ting du sier i en bisetning kan forandre perspektivet til et annet menneske, uten at du selv er klar over det. Hvis ikke det er en viktig ting å strekke seg etter så vet ikke jeg. Er ikke det litt kult eller?

thumb_img_1727

Innlegget er skrevet av Tamarin Varner, følg gjerne hennes egen blogg «Livet med en twist«.

Snakk til meg

En fremmed mann kommer bort til meg
Skryter av meg
Sier jeg er så flink til å ta bussen
Jeg er da ikke et barn tenker jeg
Det er en selvfølge at jeg tar buss
Jeg smiler til han
Han vet jo ikke bedre.

En fremmed dame kommer bort til meg
Stryker meg på kinnet
Setter seg på huk ved siden av meg
Forteller meg at jeg er søt
Søt jente til å sitte i rullestol
Jeg vil himle med øynene
Er skikkelig satt ut
Men jeg smiler til damen og sier takk.

En fremmed kommer bort til assistenten min
Begynner å spørre assistenten om hvordan jeg har det
Det raser inne i meg
Jeg klarer ikke å la være
Må stå opp for meg selv og andre nå
Svarer den fremmede at jeg hadde det helt fint fram til nå
Og takker den fremmede for bryderiet.

Innlegget er skrevet av Ida Hauge Dignes (20), tillitsvalgt i NHFU Oslo og Øst.