Månedlige arkiver: oktober 2017

Vi kan ikke godta det!

Jeg heter Rina Wesenberg og er fra Kristiansand, men jeg bor i Oslo. Jeg har Cerebral Parese (høyresidig spastisk hemiplegi.) Det at min funksjonsnedsettelse er synlig har gjort at jeg har opplevd en del ubehagelige opplevelser gjennom årene. På barneskolen var det veldig gøy å kalle meg «hemma». Jeg har opplevd systematisk mobbing i oppveksten, da spesielt rettet mot min funksjonsnedsettelse. Det gjorde at jeg konstant gikk på nåler, isolerte meg og fikk meget lav selvtillit. I de siste årene har jeg opplevd at ytringene kommer mer og mer på nettet og mindre i fysisk person. Jeg har opplevd og få meldinger om at ingen vil ha meg. Hvem vil ha en med en liten, spastisk hånd og et «hemma» hodet? Og de klassiske meldingene om at jeg er en byrde for samfunnet. Disse ytringene bygger mest på uvitenhet og lav kunnskap. Det folk ikke vet spesielt mye om er de redd for, det blir også lett å hetse. Jeg tror dette skjer mest blant de voksne, nettopp fordi de ikke lærte om forskjeller. Barn i dag virker det som om er mye mer åpne og til tider forståelsesfulle enn «den voksne garde». Det er bra at hatytringer mot funksjonshemmede blir satt på dagsorden. Jeg kjenner flere som har opplevd lignende ting som meg, det er viktig at vi nå blir hørt. Å oppleve hatytringer er vondt, men handikap-bevegelsen er sterk. Vi støtter hverandre og sier stort i fra om urett. Vi skal ikke godta det, og vi godtar det ikke å bli sett på som svake og annenrangs mennesker.

Rina
Innlegget er skrevet av Rina Wesenberg, styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom Oslo.

Advertisements

Eventyrreise til Amazonas

Nå er det snart bare 6 uker til vår tur til Amazonas og det er mange tanker rundt dette som jeg vil dele med dere.

Samboeren min, Vibeke Høili Johansen, satte i gang et turprosjekt som handler om at funksjonshemmede skal få oppleve blant annet padling i Amazonas. Denne turen er jeg heldig å få være med på, og dermed vil vi vise verden at funksjonshemmede får til så mye mer enn hva mange tror, vi vil åpne øynene til folk og vise hva vi er gode for.

Ja, nå er det kort tid igjen til turen, og dette er definitivt det største jeg har vært med på noen gang. Denne turen er en av få motivasjoner om dagen ettersom jeg ikke har jobb. Men, jeg vil jobbe. I Norge er det ca 85.000 funksjonshemmede som vil jobbe, uten jobb. Men mange ildsjeler blant oss, jeg er en av dem. Jeg har alltid drømt om å gjøre noe så stort som dette, og nå endelig skal jeg være med å utføre noe så stort!

Denne turen kan bli den eneste, eller starten på noe større, kanskje. Jeg leker med tanken om dagen, men tida får vise. Dette blir uten tvil et eventyr, og det har det vært så langt og. For tida handler vi inn utstyr, har planleggingsmøter, tar vaksiner og har kontakt med Frank Foldin, reiselederen vår. Dette er også spennende og jeg lærer mye ettersom jeg ikke er veldig bereist. I løpet av turen skal vi oppleve masse, soving i hengekøye i malokaer, på strand og i jungelen, under åpen himmel, fisking av piraya og annen fisk, smaking av helt ny mat, jungelvandringer og besøke mange fantastiske steder, og ikke minst, vi skal på andre sida av jorda(!). Jeg gleder meg som en unge og tenker omtrent bare på denne turen om dagen :). Nå skjer det snart!

Innlegget er skrevet av Kim Andre Støvind, nestleder i NHFU Oslofjord Vest.

Følg med på turen her.

Stadig fastklemt i komfortsonens klør!

Mennesker er et flokkdyr og det vil naturlig henvende seg til andre for å søke trygghet. Denne tryggheten gir oss rom til å utvikle oss selv. Skape relasjoner, bli kjent med nye mennesker, utveksle erfaring og sist, men ikke minst få nye venner og dele livets gleder og sorger med!

Men som funkis har man ofte opplevd å bli utestengt fra denne sosiale flokken, og dette på bakgrunn av at vi avviker fra den normative såkalte normalen. Vi har opplevd utfrysing, å bli tilsidesatt, samt umyndiggjøring på det groveste. Samfunnet sender oss en ignorant mine, samt et uvitende blikk og sier: «du er ikke som oss og derfor får du ikke bli med inn i livets store selskap». Vi blir videre vist varme og sympati, men ikke nestekjærlighet og resepkt. I mange år kjemper mange av oss for å motbevise dette indoktrinerte og pasifiserende bilde av det å være en funkis. Vi kjemper med nebb og klør, mens hjertene til våre nære og kjære blør; hvorfor får ikke disse vakre menneskene vandre inn i «det gode selskap sin dør?»

Noen ganger kjennes kampen endeløs og man blir derfor helt maktesløs! Man blir desperat og tror at man, helt alene i denne verden bor! Man famler i blinde og blir kanskje oppslukt av sorg eller sinne.? Man blir eldre og tror at denne smerten skal forsvinne og at omgivelsene omsider skal vise en større grad av forståelse og la fordommene sine forsvinne. Dette skjer ofte, men ikke alltid. Men etterhvert som man blir eldre, lærer man å erkjenne livets faktum og oppsøke miljøer som man har noe til felles med. Dermed blir sorgen som mange av oss kan erindre litt mindre, men den vil aldri forsvinne.

Kjære med-funkiser; er det mange av dere som kan kjenne seg igjen i dette? Er det mange som er følt seg aleine og kanskje litt ensom og forlatt? Kanskje du følte at ingen var som deg og at du ikke klarte å passe inn? Ta det med ro, kjære venn; du er ikke aleine! Vi har alle på et tidspunkt i livet følt det samme som deg!

Kjære følgesvenn, det er nok nå! La oss på barrikadene sammen stå! Rope til vi er både gule og blå; for rettferdigheten og likeverdet må vinne, men da må vi alle gi slipp på vårt barnslige sinne! Ikke gjem deg bak din stol eller bak et dårlig minne, men unn dine med-funkiser å vinne. Elsk din neste og kast dine fordommer på dør og tre ut av konfortsonens klør!

likeperson

Sammen skal vi er gå inn i fremtiden! 💪❤️

Beste hilsen likepersonteamet i NHFU.