De navnløse overgrepene

Dette innlegget ble først publisert på Under Arbeid sin blogg, den 31. oktober 2017. 

Tabuene rundt seksuell vold og trakassering mot kvinner står for fall — de svinner hen litt etter litt gjennom sosiale medier-kampanjer som #yesallwomen, #jegharopplevd og nyligst, #MeToo. Igjen og igjen setter modige kvinner ord på egenerfart ubehag og smerte for å skape holdnings- og samfunnsendringer gjennom å vise hvor utbredt seksuell vold og trakassering er.

Likevel finnes røster man sjeldent hører fra, deriblant seksuelt trakasserte eller overgrepsutsatte funksjonshemmede. Det er om lag 15 % av verdensbefolkninga, derav rundt 150 millioner barn (UNICEF, 2005), hvis historier ofte ikke belyses.

I en nyhetsartikkel publisert av NRK august 2016 står følgende: «tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser at én av ti med nedsatt funksjonsevne sier de har vært utsatt for vold eller trusler, mens det kun er to prosent i befolkningen generelt. Forskning sier også at dette er en gruppe der faren for fysiske, seksuelle eller institusjonelle overgrep er to til tre ganger større enn for resten av befolkningen.»

Jeg er én av dem.

Sosialt ekskludert og sårbar

Funksjonshemmede barn og unge regnes som særs sosialt ekskluderte og sårbare, hvor sannsynligheten for å oppleve sykdom, vold og fattigdom er høy. (WHO, 2011) I høyinntektsland har én av fire barn med nedsatt funksjonsevne vært ofre for vold, hvorav 20,4% har vært utsatt for fysisk vold, mens 13,7% har vært utsatt for seksuell vold. (Jones et al., 2012). Samfunnsdeltakelse og tilgang til utdanning er ikke en selvfølge.

Svaksyntheta mi er medfødt. Fra barnsben av har jeg utforsket verden med hendene, med ørene, ved å late som at jeg så mer enn jeg gjorde. Omgivelsene mine er et sammensurium av farger som glir inn i hverandre, kuriøse lukter og mangefasetterte lyder. Jeg lager meg mentale kart å gå etter, bruker hvit stokk og ledsagere for å komme meg hvor enn jeg vil.

Den regjerende oppfatninga av blinde og svaksynte har vært, og hos mange fortsatt er, at manglende syn er utelukkende negativt, og at verden er farefull med alle sine hindre, for farefull til å la unger uten syn boltre seg i den. Velmenende primær- og sekundæromsorgsgivere kunne eksempelvis si «du faller bare når vi drar ut på tur» eller «NN kan ikke delta i ballek» da jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk være med. Konklusjonen deres var at jeg mistrivdes med fysisk aktivitet, snarere enn at aktivitetene var utilgjengelige for meg. Evnen til å selv vurdere hvorvidt å ferdes dit eller der er trygt og ønskelig undergravdes.

Ettersom åra gikk sluttet jeg å spille ball, slutta å ri, lot være å leke, lot være å bevege meg unødig. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot barn som ikke beveger seg.

Utilgjengelige krisesentre

I en NOVA-rapport fra 2014 kan man lese at funksjonshemmedes assistansebehov og sårbarheten dette behovet medfører har sammenheng med volden og overgrepene vi opplever. Samme rapport fastslår at landets støttesentre mot incest og seksuelle overgrep, samt landets krisesentre jevnt over ikke er tilrettelagt funksjonshemmede eller har kompetanse om våre utfordringer. (Gundersen, Madsen & Winsvold, 2014)

En høstkveld for et ukjent antall år siden, full av uro jeg forsøkte å ignorere, vurderte jeg å dra til byens krisesenter. I tillegg til bekymringer som «er situasjonen min virkelig så ille?», «overreagerer jeg nå?» og «vil jeg være trygg når jeg kommer dit?» stod andre utfordringer i kø:

Hvordan skal jeg finne telefonnummeret dit? Alt av teknologi som gjør nettsider tilgjengelig må etterlates om jeg drar hjemmefra i hui og hast.

Hvordan skal jeg forflytte meg dit? Det er ikke mulig, trygt eller ønskelig å ta med en ledsager.

Hva med essensielle hjelpemidler, kan jeg trygt få tak i dem seinere?

Hvordan skal jeg finne døra inn om jeg først kommer fram?

Kollektivtransport er ofte en stor utfordring for funksjonshemmede, og 19 % av personer med nedsatt syn bruker aldri kollektivtransport alene (Norges Blindeforbund, 2016). Såpass stor er den utfordringa at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ønsker å kartlegge bruk og ikke-bruk av kollektivtransport blant folk med ulike typer funksjonshemminger i den hensikt å få kunnskap om barrierer vi møter når vi reiser kollektivt samt eventuelle konsekvenser manglende tilgjengelighet har for den enkelte.

Jeg kom meg ikke til krisesenteret den kvelden. Bussene gikk ikke, og jeg vurderte det som tryggest å bli på stedet hvil, ventende til det hele gikk over. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot voksne som ikke beveger seg.

Leter etter ord

Som svaksynt opplever jeg ofte systematisk diskriminering, som vil si at jeg forskjellsbehandles på en urettferdig måte ved ord, handlinger eller utilgjengelige fysiske miljø. Videre skjer diskriminering på ulike plan, både på systemnivå og mot enkeltindivider. Eksempelvis heter det rasisme når man diskrimineres på grunn av etnisitet, og sexisme når man diskrimineres fordi en er kvinne. Derimot mangler det norske språket gode ord som beskriver diskrimineringen funksjonshemmede opplever.

Sårbarheta jeg følte den kvelden og natta har målbundet meg lenge. Mangler man ord for å skildre vonde hendelser, kan omverdenen ikke anerkjenne dem og da gjøres de seksuelle overgrepene og trakasseringen usynlig og «ikke-eksisterende». Uten vokabular blir det svært krevende å heve stemmen og si fra om urett, uten ord får diskrimineringa leve i beste velgående. Og hvem vil egentlig tro at enkelte tiltrekkes personer med lave forutsetninger til å gjøre særlig motstand, søke hjelp eller si fra? Det strider i mot folks fatteevne, men realitetene er at det skjer.

Så jeg sier #MeToo.

Jeg har opplevd, jeg har erfart.

Jeg leiter etter ord for opplevelsene mine, jeg skaper nyord, jeg tier ikke. Våre opplevelser skal fram, vi skal ikke leve i frykt; vi skal leke, le, utfolde oss, med selvsagt tilgang til støtteordningene som allerede finnes.

Innlegget er skrevet av Hawkilara Kathrine Axelsen.

Kilder: 

UNICEF. (2005). The State of the Worlds Children 2006: Excluded and Invisible. New York: UNICEF.

Kaja Staude Mikalsen, (2016, 8 september) Krever forskning på voldtekt av funksjonshemmede. NRK.

World Health Organization, World Bank. (2011) World Report on Disability. Geneva: World Health Organization.

Jones L, Bellis MA, Wood S, Hughes K, McCoy E, Eckley L, … Officer A. (2012) Prevalence and risk of violence against children with disabilities: a systematic review and meta-analysis of observational studies. The Lancet, 2012.

Tonje Gundersen, Christian Madsen, Aina Winsvold. (2014) Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne.  (NOVA Rapport 6/2014).

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s