Har kommunene glemt hensikten med BPA?

Jeg har veldig lyst å ta opp igjen BPA (Borgerstyrt personlig assistanse) temaet igjen. Det er så masse som allerede er sagt om dette temaet, men man kan aldri fått sagt nok. Men aller først vil jeg gi en kjapp gjennomgang på hva nettopp BPA er.

BPA står som nevnt over for Borgerstyrt personlig assistanse. Dette er en tjeneste kommunene tilbyr funksjonshemmede slik at de kan leve et selvstendig liv til de 100%. Er ikke det fantastisk? Det høres i hvert fall sånn ut. Men det er dessverre litt mer innviklet enn det.

I Norge har alle funksjonshemmede friheten til å kunne velge hvilken leverandør man ønsker å motta BPA tjenesten fra. Som jeg synes er flott! I stedet for å motta hjelp fra bl.a hjemmetjenesten kan man få hjelp av leverandøren din til å lære om hvordan lede ditt eget team og ikke minst ansette de riktige personene for å få hverdagen til å gå rundt. Og jeg det er det som en nøkkelen her. De riktige personene slik at den som  mottar BPA tjenesten føler seg komfortabel som mulig. Noen tjenesteytere mottar kanskje bare 20 timer i uken for det er det som trengs i dems hverdag mens andre yter 24 timer i døgnet for å få hverdagen til å gå rundt.

Når man leser dette, høres det ganske logisk og fornuftig ut. Det er så bra at det er mulig. Men det er dessverre ikke så enkelt og lett som det. Sånn som systemet i Norge er i dag er det allerede lovbestemt at alle personer med et hjelpebehov på mer en 25 timer i uken har krav på BPA. Det er bare 3,5 time for dagen. Når ble det greit å definere et liv ut i fra timer? Jeg mener at uansett type hjelpebehov og uansett mengde tid er det ingen som kan definere på en times møte hva som egenlig passer best. Du vet hva du trenger hjelp til, men der er kommunen som vurderer om det går. Jeg skjønner og har full forståelse at det går på budsjett og økonomi selv om ikke det er min sterkeste side, men de som gjør meg trist er når funksjonshemmede blir motsagt på akkurat det de er best på: Å kjenne sine egne hjelpebehov!

Dette er gutter og jenter som har sitt største ønske om å dra på fotballtrening, ballett, eller kanskje prøve ut en ny fritidsaktivitet. Gutter og jenter som drømmer og forestiller seg hvordan deres første ungdomsskoleball er. Da er det ikke like kult å ha mor eller far på slep. Og det er ikke meningen heller! BPA på skoleball er ikke å ha med seg en barnevakt eller en ekstra tilsynsperson. BPA er de forlengede beina eller armene til jenta som vil sende lapp i timen til den søteste gutten, få en 6èr i favorittfaget og fullført lekser, være en mor, kjæreste og rett og slett leve livet slik en ønsker. Slippe innetider, bekymringer og valg om man skal dusje eller gå på butikken.Sånn som ordningen er lagt opp nå kan det føles som om livet har en pauseknapp. Hos meg f.eks har jeg bare x antall timer på morgenstell og x antall på kveldsrutinene.

Og sånn det er nå så holder det ikke. Jeg må sette livet på pause fordi jeg kanskje ikke rakk alt jeg tenkte jeg skulle få gjort de få timene jeg mottar BPA tjenesten. Foreldre får kanskje ikke fullført arbeidsdagen eller hjulpet søsken pga få BPA timer. Den største gaven du kan gi til et barn er å gi dem tro og håp på at de klarer seg i livet – med BPA er det mulig. La oss aldri glemme det!26231630_338478133301383_7160815276077915290_n

 Det sies at livet ikke har en pauseknapp – mitt liv har det!

Innlegget er skrevet av Tamarin Varner, sentralstyremedlem i NHFU. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s