Mitt navn er Ida og jeg er handikappa

Dette er en appell holdt av Ida Hauge Dignes hos Ridderrennet

Kjære alle sammen

Mitt navn er Ida, jeg er 23 år gammal og jeg er handikappa. Men jeg er ikke først og fremst handikappa. Det er mange andre egenskaper og roller jeg vil trekke fram hos meg selv som viktigere – som sier mer om den jeg er. Hva de er skal vi komme tilbake til ganske snart. Ikke fordi jeg er så viktig, men for å illustrere et poeng. Først av alt vil jeg adressere det jeg tror noen av dere kanskje grubler og lurer på nå: Hva er den politisk korrekte måten å forholde seg til en handikappa person, kanskje attpåtil en som er aktivist? Jeg er her for å si at dere må bare slappe av. Det er så mange som er redde for å snakke med oss fordi de er redde for å si noe feil, noe som kan fornærme oss. Men dere må ikke være redde. Vi sitter ikke på noen definisjonsmakt alene, og om man kaller det funksjonsnedsettelse eller handikap, er ikke så farlig.

Det jeg vil snakke om med dere i dag er årsaken til at organisasjoner som Ridderrennet er så viktig. Men jeg skal ikke snakke spesifikt om idrett, men om det store og hele samfunnet som vi lever i. Jeg vil vise dere hvordan det er å være handikappa nordmann i 2019.

Jeg er Ida som studerer statsvitenskap på Blindern. Jeg er Ida som er kjæreste med Kristofer. Jeg er Ida som er storesøster til Petter og Marte. Jeg er Ida som er politisk aktiv og som har verv og forpliktelser. Og jeg er Ida som er venn med mange og som har det gøy og som må stille opp når det trengs. Dette er mange ulike roller. Kombinasjonen av disse er det som gjør meg til den jeg er. Men for at jeg skal kunne være meg, må jeg også ha frihet til å leve ut de rollene som jeg har blitt tildelt og som jeg har valgt i livet. Slik er det jo for deg også. Du må ha frihet til være den du er.

Så hva er det som gir meg frihet? Det er flere ting. Det er rullestolen min. I avisene leser vi ofte at handikappa er lenka til rullestolen. Det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Det er jo rullestolen som gir meg frihet til å komme meg rundt.

Noe annet som gjør at jeg kan leve fritt er BPA – Brukerstyrt Personlig Assistanse. Gjennom assistentene kan jeg gjøre ting i hverdagen som jeg ikke får til alene. Det er alt fra å kle på seg om morgenen, skrive notater mens jeg dikterer eller å dra på reiser. Jeg kunne ikke deltatt her i dag om det ikke var for BPA. Men det er langt fra alle som har en like god BPA-ordning som meg. BPA er en kommunal ordning. Det betyr at kvaliteten på tjenesten varierer veldig fra kommune til kommune. Det største problemet er kommunebyråkrater som ikke forstår at BPA er et likestillingsverktøy. De tror det er en helsetjeneste. Og man bruker ikke helsepersonell til å delta i frivillighet eller å dra på fest. Men det kan man dersom man forstår BPA som et serviceyrke. Et yrke som er ment å fremme likestilling og inkludering for handikappa.

Altfor mange handikappa får ikke nok BPA-timer og må flytte fra kommunen sin. De blir velferdsflyktninger. Mange kommuner praktiserer kommunearrest. Det betyr at kommunen ikke lar deg forlate kommunen med BPA. Dersom Erna Solberg var avhengig av BPA, kunne hun ikke vært statsminister utenfor Bergen kommune mer enn fem uker i løpet av året.

Kropper kommer i alle størrelser og fasonger. Og med ulik funksjonsgrad. Kroppene er som de er, de får vi gjort lite med. Derfor nytter det heller ikke å synes synd på handikappa fordi de er handikappa. Når jeg blir forhindra fra å delta på noe eller å gjøre noe, skyldes det ikke mitt handikap. Det er ikke det at beina mine ikke fungerer helt som gjør at jeg ikke kommer inn på alle kafeer og utesteder i Oslo. Det er det de menneskeskapte barrierene i samfunnet som gjør. Det er trinn og trapper. Dette handler ikke om kroppene våre, det handler om hvordan vi har innretta samfunnet vårt. Jeg er ikke rammet av et handikap, jeg er rammet av diskriminering. Diskrimineringen er systematisk. Det begynner fra tidlig barndom. 80 % av norske grunnskoler er ikke universelt utforma. Derfor blir handikappa barn sendt på spesialskoler og får ikke lov å gå på nærskolen. Det former hvordan nabobarna og foreldrene ser på barnet. Det former hvordan barnet ser på seg selv. Det fortsetter gjennom studier, arbeidsliv og alderdom. Når over 80 % av handikappede 19-åringer er uføretrygda, mange ufrivillige, sier det seg selv at noe er galt.

Vi har en viktig kamp foran oss. En kamp for frihet til å få lov til å være seg selv helt ut. Samfunnet må se at dette er en likestillingskamp. Det er mulighet til å utnytte 18 % av befolkningen sine ressurser. Det er ikke å «ta en for laget». Det er å investere. Ved å gi frihet, gir man muligheter. Muligheter til å skape. Opp igjennom tiden har all diskriminering startet med at en gruppe med mennesker, lar noen andre definere hvem de er og ikke minst at man selv starter å tro på andres oppfatning av hvordan man selv er. Før ble kvinner ble sett på som mindre intelligent. Før ble det sett på som en diagnose å være homofil. I dag blir sett på som syk hvis man har en funksjonsnedsettelse. Men vi er likeverdige borgere. Som likeverdige borgere vil vi yte vår plikt, og kreve vår rett. Men da må vi få muligheten til å gjøre det.

Diskriminering er et alvorlig tema. Men jeg blir fylt av håp. Jeg velger å ha trua. For dere er jo her. Vi er her. Vi er her sammen for å bidra til en viktig arena i livet. Dere har valgt å komme hit i dag, ikke for å bidra til et vedledighetsprosjekt, men for være med å realisere likestillinga for handikappa. Tusen takk for meg.

Ida.jpg
ST: Ida Hauge Dignes holder innlegg på Ridderrennet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s