Leserbrev fra Malawi av Cindy Greer – bistandsrådgiver i Norges Handikapforbund.
Det er fredag 15. Januar 2016, en nasjonal høytidsdag i Malawi der hele befolkningen feirer folkehelten John Chilembwe, som for over hundre år siden gjorde opprør mot det britiske kolonistyret. Jeg er på vei ut på landsbygda, til Chikhwawa District, omtrent en times kjøretur fra Malawi’s nest største by, Blantyre, i en sliten minibuss, sammen med ansatte fra NHF’s søsterorganisasjon i Malawi, paraplyorganisasjonen FEDOMA. Målet for reisen er FEDOMAs ungdomsfløys rettighetsaksjon, et betydelig mildere opprør enn det som foregikk i Malawi hundre år tilbake i tid. FEDOMAs engasjerte ungdommer kjemper mot diskriminering av funksjonshemmede med kulturelle virkemidler, som sang, dans og drama, både for å skape bevissthet om forholdene for funksjonshemmede og for å vise hvordan inkludering kan foregå.
Vi er i regntiden, men det regner ikke i denne delen av Malawi i dag. Fjorårets elendige avlinger og årets varme havstrømmer med påfølgende tørke over store deler av landet, har ført til at Malawi i dag er et av verdens aller fattigste land. Matmangelen er allerede stor, og den vil bli større. Mange malawiske barn kommer til å måtte gå sultne til sengs i lang tid framover.
Vi ankommer samlingsstedet omtrent en halv time for sent. Store deler av befolkningen i området, blant dem flere funksjonshemmede, har samlet seg under en teltduk som gir ly for den brennende solen. Noen nysgjerrige, stort sett barn, venter under noen trær like ved. De blir nødt til å vente minst en time til før dagens æresgjest, en representant fra myndighetene, ankommer. Det er helt utrolig at alle disse menneskene blir her i denne heten, tålmodig ventende på dagens hendelser, uten å få noe annet igjen enn underholdning og taler fra de lokale lederne. Og underholdning skal de få.
Fire dansere kledd i tradisjonelle drakter og imponerende, fargerike masker, kommer plutselig fram og sparker opp små støvskyer mens de fremfører en tradisjonell dans til de hissende rytmene fra håndlagde tretrommer. Barna samler seg oppspilte rundt trommespillerne, med beundring og kanskje litt frykt i blikkene. Danserne forsvinner og blir erstattet a livlig malawisk musikk fra høyttalerne rundt. En ung jente med albinisme løper ut på plassen mellom teltene og danser til musikken. Noen handelsfolk går rundt og selger billig snacks og drikkevarer. Jeg undres om det eneste befolkningen i Chikhwawa har å gjøre denne høytidsdagen er å vente og se hva ungdommene fra FEDOMA skal finne på.
Til slutt kommer den lokale lederen sammen med regjeringens utsendte. Og nå starter showet. De neste to timene er fylt med en lang rekke kulturinnslag og taler. Språket som blir brukt er det lokale kalt Chichewa, men historiene og budskapet som fremføres er universelt og handler om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Historier om diskriminering, urettferdighet, stigma og overtro fortelles gjennom små dramaakter og sketsjer, og med dikt og sang. Alt inneholder det viktige budskapet om sosial inkludering, deltakelse og positive skritt for å realisere funksjonshemmedes rettigheter. En sketsj som blir fremført handler om en mann som gifter seg og deretter sender bort konas funksjonshemmede barn, mot hennes vilje. Mannen blir konfrontert med sine fordommer og forstår til slutt viktigheten av å inkludere. Barnet skal hjem til moren.
En gruppe blinde ungdommer synger sin historie. Den handler om skolen deres som brant, og at de nå er 36 barn og unge stuet sammen i et lite undervisningsrom med et svært mangelfullt skoletilbud. Før brannen gikk de på en offentlig skole og fikk undervisning på et ressurssenter for blinde med tilgang til punktskrift og andre hjelpemidler som de trenger. Hensikten med sangen er å få regjeringen til å ta sitt ansvar for å gjenoppbygge skolen. Selv om denne undervisningsformen ikke er inkluderende, noe som er Handikapforbundets og FEDOMA’s første prioritet, er det tilbudet de hadde en viktig del av et ellers magert skoletilbud i Malawi. Alternativet er at elevene ikke får undervisning i det hele tatt.
Programmet har nå pågått i mer enn fire timer, men landsbyboerne i Chikhwawa virker fremdeles fengslet av den fargerike underholdningen og talene om viktigheten av å ivareta funksjonshemmedes rettigheter. Men nå er alle historiene fortalt, og folkemengden sprer seg i ulike retninger over den støvete jorden for å fullføre dagens oppgaver. Jeg og mine følgesvenner fra FEDOMA installerer oss i minibussen for å kjøre tilbake til Blantyre. Dagens arrangement er avsluttet, men de fargerike bildene, entusiasmen fra den tålmodige folkemengden og dedikasjonen hos FEDOMAs ungdomsaktivister har etterlatt levende inntrykk som jeg vil ta med meg til Blantyre og helt tilbake til Norge.
Ungdommene i FEDOMA har brukt fridagen sin til å påvirke myndigheter og landsbyboere for å skape positive endringer for sine jevnaldrende i Chikhwawa. Jeg føler meg privilegert som har fått lov å se våre partnere i aksjon og for å vite at støtten fra Handikapforbundet når fram og virkelig kan føre til endringer. Det har i aller høyeste grad vært en god dag på jobben.
Debatten om homofiles rettigheter er en diskusjon som har pågått omtrent siden tidenes morgen. Som en forkjemper for Lesbiske, Homofile, Transer og Bifiles-rettigheter mener jeg at det er på tide å legge denne debatten død.
