Kategoriarkiv: Uncategorized

Julehilsen fra oss!

Hei alle sammen! I helgen har vi i NHFU hatt sentralstyremøte. Vi har fulgt opp politiske saker og gått gjennom hvordan det gikk med markeringene vi hadde den 3. desember som er den internasjonale dagen for funksjonshemmede. Vi har også gått gjennom hvordan det går med lokallagene våre og Martine har fortalt om Malawi-prosjektet. I tillegg har vi laget  retningslinjer for hvordan vi skal ha det på samlinger og møter i NHFU. Dette legger vi ut veldig snart! Vi har også snakket om alt det kule som skjer framover, og begynt med planleggingen av landsmøtet vårt i 2018. Landsmøte vil foregå den 2. til 4. november 2018.

Vi som sitter i sentralstyret er Henriette Nielsen (leder), Marianne Knudsen og Henriette Andressen (nestledere), Martine Eliasson, Tamarin Varner, Alexander Petersen, Hanne Øveri og Johannes Loftsgård. Husk at vi veldig gjerne vil høre fra DEG om det er noe du lurer på eller om du har innspill til saker vi burde ta opp og jobbe med!

Julesamling sentralstyret

I tillegg hadde vi en kjempekoselig julesamling med medlemmer fra Oslo og Øst. 🙂
Ha en kjempefin jul alle medlemmer og støttespillere!

Stor juleklem fra alle oss i sentralstyret.

Reklamer

BPA for meg betyr frihet.

BPA for meg betyr frihet.
Frihet til å være den jeg er.
For med BPA kan jeg nemlig lage mat. Jeg kan til og med invitere mamma og pappa på middag.

Jeg kan trene
Jeg kan studere
Og jeg kan være samfunnsengasjert

BPA for meg er et frigjøringsverktøy
Jeg kan delta i samfunnet på lik linje som alle andre
Og jeg er ingen byrde, jeg føler meg som en ressurs
BPA for meg er en menneskerettighet
Det gir frihet, selvstendig og en haug av mestringsfølelse
Alle mennesker fortjener å føle seg som en ressurs
Alle mennesker som har behov for assistanse fortjener BPA

Dessverre er det slik i dag at BPA ordningen er urettferdig i mange kommuner på grunn av dårlig kommuneøkonomi og feilprioriteringer

BPA ordningen er i teorien et likestillingsverktøy, men det er ikke det i praksis når ikke alle blir behandlet likt på grunn av ulik bostedsadresse!

Nok er nok, vi vil slippe å velge mellom utdanning og trening på grunn av manglende eller ingen bpa timer!

Uskyldige barn blir lagt inn på institusjoner på grunn av manglende BPA timer!
Utslitte foreldre blir nødt til å sende barna sine på institusjon for å få avlastning.
Hvis disse barna hadde hatt BPA kunne foreldre slippe å ta det valget for barna sine. Det grusomme valget!

Barn skal få slippe å velge mellom korpstimen sin og elementære ting som toalettbesøk på grunn av manglende BPA timer.

Barn skal få slippe å velge. Vi må våkne opp. Det er 2017. Og mitt nyttårsønske for 2018 er at alle barn uavhengig av bostedsadresse skal få slippe å velge mellom korpstimen sin og toalettbesøk. Mitt nyttårsønske for 2018 er at foreldre skal få slippe å sende barna sine på institusjon på grunn av manglende BPA timer. Vi må våkne opp, se rundt oss og begynne å kjempe. For det er ikke godt nok, selv i 2017. Nok er nok!

ida

 

Les appellen som Ida Hauge Dignes holdt fordan Stortinget den 3. desember.

#fndagenforfunksjonshemmede

#SmashingBarriers

En drøy uke har gått siden jeg, André, og ungdomskoordinator Sissel kom hjem fra Malawi. Hensikten med turen var å forberede et Fredskorpsprosjektet mellom NHFU i Norge og FEDOMA i Malawi. Dette er et pionerprosjekt hvor ungdommer fra begge organisasjoner skal utveksle mellom landene for å skape et mer inkluderende samfunn for funksjonshemmede. Fredskorpset har ingen prosjekter hvor utvekslingen skjer mellom unge funksjonshemmede fra Nord og Sør – så dette er historisk! Det overordnede målet for prosjektet vil være å bryte barrierer, redusere stigma og diskriminering mot funksjonshemmede i begge landet. Mye av prosjektet handler om å danne et godt partnerskap mellom de to organisasjonene.

Den første dagen gikk med til å bli kjent med arbeidet i NHFU og FEDOMA, og fra første stund ble jeg mektig imponert over deres arbeid. I Malawi har FEDOMA en hel måned der de jobber med å markere FNs internasjonale dagen for funksjonshemmede. Dette er virkelig noe vi kan lære av! Målet deres er å få reserverte plasser i parlamentet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. På denne måten får de opp funksjonshemmedes stemmer på et politisk nivå og kan enklere skape et likestilt samfunn for alle. FEDOMA jobber også mye med å inkludere alle typer funksjonsnedsettelser inn i organisasjonen. Dette er noe vi i NHFU kan bli flinkere til. Hvordan kan vi skape et inkluderende samfunn hvis vi som organisasjon ikke er inkluderende? Dette er noen tanker jeg sitter igjen med.

På tirsdagen hadde vi et frokostmøte for å diskutere utvekslingsprosjektet. Vi kom frem til at temaet for utvekslingen skal være inkluderende skole/utdanning, da vi tenker at tilgang på utdanning er nøkkelen til et inkluderende samfunn. Man kan spørre seg om dette er et problem i rike Norge?

Men jo.
Hele 80 % av norske skoler er ikke tilgjengelige, 44% av undervisningen som funksjonshemmede får gis av ufaglærte assistenter, og mange elever får heller ikke gå på sin nærskole.

Neste dag fikk vi oppleve at situasjonen i Malawi er langt verre. Vi besøkte skoler der tilgjengeligheten er knapt tilstede. For å komme til de ulike skolebyggene, måtte du gå i enten trapper eller ulent terreng. I inngangen til hvert av klasserommene var det en høy kant. Toalettene var utilgjengelig. Dette handler ikke om penger, men holdninger. Drømmer blir knust av utilgjengelighetens tyranni.

Det som allikevel sjokkerte meg mest var da jeg fikk høre historiene til Døve elever i Malawi. I Norge har du rett på tolk dersom du er Døv. Du har da mulighet til å få kunnskap på lik linje som hørende. Slik er ikke situasjonen i Malawi. Døve elever får ikke undervisning på tegnspråk. De får ikke undervisning på sitt morsmål. Dette betyr at mange får dårlige resultater på skolen. og er dårlige stilt til å ta høyre utdanning og få jobb. Dette sier noe om viktigheten av tilgangen på tegnspråk. Jeg har et ønske om at tegnspråk skal bli et språkfag på skolen, slik at flere kan kommunisere på tegnspråk.

På torsdag hadde vi et Skypemøte med Fredskorpset, der vi gikk igjennom våre diskusjoner. Dersom alt går etter planen, vil utvekslingen begynner i slutten av 2018. To deltaker fra NHFU og FEDOMA skal være med på utvekslingen i første omgang. Vi tenker å ha en åpen søknad til å delta i utvekslingen, dvs. at medlemmer over 18 år kan søke. Vi har selvfølgelig noen kriterier for hvem dette kan passe for, men du kan være med uavhengig av assistansebehov. Samtidig er det viktig at det er helsemessig forsvarlig for den enkelte å delta. Viktigste av alt er viljen til å fremme funksjonshemmedes rettigheter i begge land.

På vår siste dag hadde vi pressekonferanse med Malawisk media fra TV, radio og avis. Her snakket vi om utvekslingsprosjektet vårt og viktigheten av å promontere funksjonshemmedes rettigheter verden over. Det handler om menneskerettigheter.

Den 3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede.

Daglig bryters rettigheter til funksjonshemmede.

Daglig brytes menneskerettigheter.

Sammen kan vi snu dette mønstret. Jeg er for et likestilt, inkluderende og varmt samfunn. Er du?

Innlegget er skrevet av Martine Eliasson, medlem i NHFUs internasjonale utvalg og NHFU sitt sentralstyre.

Andreas Aase Løseth – vegen hans mot ein musikkariere

Bli bedre kjent med styremedlem i NHFU Sørvest, Andreas Aase Løseth!

Tekst: Anette Tranøy, organisasjonskonsulent i Norges Handikapforbund Sør-Vest.

Andreas Aase Løseth er ein 25 år ung mann frå Dale i Sunnfjord med ryggmargsbrokk. Han har akkurat flytta til Bergen for å drive med sin store hobby og lidenskap som er musikk. I den samanheng blei han medlem i NHFU Sørvest og aktiv som medlem i styret. Sørvesten tok ein prat med han om musikken, kva som driv han til å drive med musikk og kva han tenkjer om framtida.

Kva blir du inspirert av når du skriv songar?

Eg blir inspirert av anna Musikk. Når eg høyrer noko i ein song, kan eg bli inspirert til å prøve å gjere det same. Sjølvsagt på min eigen måte. Opplevingar, tankar om kva eg ser og høyrer om i media, inspirerer i retning av bodskap til tekstar. Både gode og smertefulle opplevingar i livet kan og ofte bli til tekstar.

Kva skriv du om?

Musikken min inneheld tema som håp, draumar, kjærleik og visjonar for framtida. Eg delar også kritiske tankar om samfunnet. Korleis bør vi behandle andre medmenneskjer, for vi er alle ulike og har kvar vår bagasje.

Kor ofte skriv du?

Eg kan skrive til ei kvar tid, men eg lager ikkje tekstar kvar dag. Ofte kan eg jobbe med forskjellige tekstar samtidig, avhengig av inspirasjon, men eg har stor sjølvkritikk. Kva er godt nok, og kva vil folk synest om dette, det er det store spørsmålet.

Lager du både tekstane og musikken sjølv og kva liker du best?

Eg skriv både tekst og musikk. Det blir produsert oftare skisser av musikk, sidan dette fell lettare for meg.

Korleis når du ut til folk med musikken, har du hatt nokre spelejobbar eller bruker du helst sosiale medium?

For å nå ut til folk brukar eg ulike plattforma. Eg publiserer musikken og anna musikkrelaterte ting på Instagram og facebook-sida mi «aal.eyemusic». I tillegg legg eg musikken min ut på YouTube  og streamingtenestar som Spotify, iTunes og TIDAL.

Når det kjem til spelejobbar så har eg ikkje hatt så mange enda, men eg har hatt gleda av å spele under NHFU Sørvest sine arrangement, Storbyweekend og Funkisdagen i 2017. Så hittil har eg brukt sosiale medium mest for å nå ut til folk.

Kva er den ultimate spelejobben og kvifor?

Det kan vær så mangt. Den ultimate spelejobben må vær å kunne spele for så mange som mulig. Samtidig så er det viktigare for meg at eg når igjennom til folk med mitt bodskap og at eg rører ved folk, at eg får folk til å føla noko gjennom musikken og formidlinga mi og gjennom tekstane mine.

Kva er det beste med å drive med musikk?

Det beste med og holde på med musikk er å kunne fortelle mi og andre sine livshistorier gjennom tekst og tonar. I tillegg til det å kunne skape ei kjensle hos lyttaren.

Kva er dine mål og draumar for framtida?

Mine mål og draumar er å kunne jobbe med og leve av musikken. Kunne komponere og produsere mitt eige materiale.

De navnløse overgrepene

Dette innlegget ble først publisert på Under Arbeid sin blogg, den 31. oktober 2017. 

Tabuene rundt seksuell vold og trakassering mot kvinner står for fall — de svinner hen litt etter litt gjennom sosiale medier-kampanjer som #yesallwomen, #jegharopplevd og nyligst, #MeToo. Igjen og igjen setter modige kvinner ord på egenerfart ubehag og smerte for å skape holdnings- og samfunnsendringer gjennom å vise hvor utbredt seksuell vold og trakassering er.

Likevel finnes røster man sjeldent hører fra, deriblant seksuelt trakasserte eller overgrepsutsatte funksjonshemmede. Det er om lag 15 % av verdensbefolkninga, derav rundt 150 millioner barn (UNICEF, 2005), hvis historier ofte ikke belyses.

I en nyhetsartikkel publisert av NRK august 2016 står følgende: «tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser at én av ti med nedsatt funksjonsevne sier de har vært utsatt for vold eller trusler, mens det kun er to prosent i befolkningen generelt. Forskning sier også at dette er en gruppe der faren for fysiske, seksuelle eller institusjonelle overgrep er to til tre ganger større enn for resten av befolkningen.»

Jeg er én av dem.

Sosialt ekskludert og sårbar

Funksjonshemmede barn og unge regnes som særs sosialt ekskluderte og sårbare, hvor sannsynligheten for å oppleve sykdom, vold og fattigdom er høy. (WHO, 2011) I høyinntektsland har én av fire barn med nedsatt funksjonsevne vært ofre for vold, hvorav 20,4% har vært utsatt for fysisk vold, mens 13,7% har vært utsatt for seksuell vold. (Jones et al., 2012). Samfunnsdeltakelse og tilgang til utdanning er ikke en selvfølge.

Svaksyntheta mi er medfødt. Fra barnsben av har jeg utforsket verden med hendene, med ørene, ved å late som at jeg så mer enn jeg gjorde. Omgivelsene mine er et sammensurium av farger som glir inn i hverandre, kuriøse lukter og mangefasetterte lyder. Jeg lager meg mentale kart å gå etter, bruker hvit stokk og ledsagere for å komme meg hvor enn jeg vil.

Den regjerende oppfatninga av blinde og svaksynte har vært, og hos mange fortsatt er, at manglende syn er utelukkende negativt, og at verden er farefull med alle sine hindre, for farefull til å la unger uten syn boltre seg i den. Velmenende primær- og sekundæromsorgsgivere kunne eksempelvis si «du faller bare når vi drar ut på tur» eller «NN kan ikke delta i ballek» da jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk være med. Konklusjonen deres var at jeg mistrivdes med fysisk aktivitet, snarere enn at aktivitetene var utilgjengelige for meg. Evnen til å selv vurdere hvorvidt å ferdes dit eller der er trygt og ønskelig undergravdes.

Ettersom åra gikk sluttet jeg å spille ball, slutta å ri, lot være å leke, lot være å bevege meg unødig. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot barn som ikke beveger seg.

Utilgjengelige krisesentre

I en NOVA-rapport fra 2014 kan man lese at funksjonshemmedes assistansebehov og sårbarheten dette behovet medfører har sammenheng med volden og overgrepene vi opplever. Samme rapport fastslår at landets støttesentre mot incest og seksuelle overgrep, samt landets krisesentre jevnt over ikke er tilrettelagt funksjonshemmede eller har kompetanse om våre utfordringer. (Gundersen, Madsen & Winsvold, 2014)

En høstkveld for et ukjent antall år siden, full av uro jeg forsøkte å ignorere, vurderte jeg å dra til byens krisesenter. I tillegg til bekymringer som «er situasjonen min virkelig så ille?», «overreagerer jeg nå?» og «vil jeg være trygg når jeg kommer dit?» stod andre utfordringer i kø:

Hvordan skal jeg finne telefonnummeret dit? Alt av teknologi som gjør nettsider tilgjengelig må etterlates om jeg drar hjemmefra i hui og hast.

Hvordan skal jeg forflytte meg dit? Det er ikke mulig, trygt eller ønskelig å ta med en ledsager.

Hva med essensielle hjelpemidler, kan jeg trygt få tak i dem seinere?

Hvordan skal jeg finne døra inn om jeg først kommer fram?

Kollektivtransport er ofte en stor utfordring for funksjonshemmede, og 19 % av personer med nedsatt syn bruker aldri kollektivtransport alene (Norges Blindeforbund, 2016). Såpass stor er den utfordringa at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ønsker å kartlegge bruk og ikke-bruk av kollektivtransport blant folk med ulike typer funksjonshemminger i den hensikt å få kunnskap om barrierer vi møter når vi reiser kollektivt samt eventuelle konsekvenser manglende tilgjengelighet har for den enkelte.

Jeg kom meg ikke til krisesenteret den kvelden. Bussene gikk ikke, og jeg vurderte det som tryggest å bli på stedet hvil, ventende til det hele gikk over. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot voksne som ikke beveger seg.

Leter etter ord

Som svaksynt opplever jeg ofte systematisk diskriminering, som vil si at jeg forskjellsbehandles på en urettferdig måte ved ord, handlinger eller utilgjengelige fysiske miljø. Videre skjer diskriminering på ulike plan, både på systemnivå og mot enkeltindivider. Eksempelvis heter det rasisme når man diskrimineres på grunn av etnisitet, og sexisme når man diskrimineres fordi en er kvinne. Derimot mangler det norske språket gode ord som beskriver diskrimineringen funksjonshemmede opplever.

Sårbarheta jeg følte den kvelden og natta har målbundet meg lenge. Mangler man ord for å skildre vonde hendelser, kan omverdenen ikke anerkjenne dem og da gjøres de seksuelle overgrepene og trakasseringen usynlig og «ikke-eksisterende». Uten vokabular blir det svært krevende å heve stemmen og si fra om urett, uten ord får diskrimineringa leve i beste velgående. Og hvem vil egentlig tro at enkelte tiltrekkes personer med lave forutsetninger til å gjøre særlig motstand, søke hjelp eller si fra? Det strider i mot folks fatteevne, men realitetene er at det skjer.

Så jeg sier #MeToo.

Jeg har opplevd, jeg har erfart.

Jeg leiter etter ord for opplevelsene mine, jeg skaper nyord, jeg tier ikke. Våre opplevelser skal fram, vi skal ikke leve i frykt; vi skal leke, le, utfolde oss, med selvsagt tilgang til støtteordningene som allerede finnes.

Innlegget er skrevet av Hawkilara Kathrine Axelsen.

Kilder: 

UNICEF. (2005). The State of the Worlds Children 2006: Excluded and Invisible. New York: UNICEF.

Kaja Staude Mikalsen, (2016, 8 september) Krever forskning på voldtekt av funksjonshemmede. NRK.

World Health Organization, World Bank. (2011) World Report on Disability. Geneva: World Health Organization.

Jones L, Bellis MA, Wood S, Hughes K, McCoy E, Eckley L, … Officer A. (2012) Prevalence and risk of violence against children with disabilities: a systematic review and meta-analysis of observational studies. The Lancet, 2012.

Tonje Gundersen, Christian Madsen, Aina Winsvold. (2014) Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne.  (NOVA Rapport 6/2014).

#NOKERNOK

Kjære regjering, ikke tull med Folketrygden!

Vi har ikke velferdsstaten fordi vi er rike, vi er rike fordi vi har velferdsstaten. Og selve ryggraden i den er Folketrygden.

Ved å flytte ansvaret for hjelpemidler som rullatorer og trappeheiser fra stat til kommune kan fremtiden til unge funksjonshemmede bli kommuneøkonomiens offer. Det er å snik-amputere nasjonens ryggrad.
Hva blir det neste? Rullestolene? Fødselspermen? Pensjonen? Sykepengene?

Nok er nok! Ikke tull med Folketrygden.

#NOKERNOK2

#nokernok #ikkefuckmedhjelpemidletmitt

 

Vi kan ikke godta det!

Jeg heter Rina Wesenberg og er fra Kristiansand, men jeg bor i Oslo. Jeg har Cerebral Parese (høyresidig spastisk hemiplegi.) Det at min funksjonsnedsettelse er synlig har gjort at jeg har opplevd en del ubehagelige opplevelser gjennom årene. På barneskolen var det veldig gøy å kalle meg «hemma». Jeg har opplevd systematisk mobbing i oppveksten, da spesielt rettet mot min funksjonsnedsettelse. Det gjorde at jeg konstant gikk på nåler, isolerte meg og fikk meget lav selvtillit. I de siste årene har jeg opplevd at ytringene kommer mer og mer på nettet og mindre i fysisk person. Jeg har opplevd og få meldinger om at ingen vil ha meg. Hvem vil ha en med en liten, spastisk hånd og et «hemma» hodet? Og de klassiske meldingene om at jeg er en byrde for samfunnet. Disse ytringene bygger mest på uvitenhet og lav kunnskap. Det folk ikke vet spesielt mye om er de redd for, det blir også lett å hetse. Jeg tror dette skjer mest blant de voksne, nettopp fordi de ikke lærte om forskjeller. Barn i dag virker det som om er mye mer åpne og til tider forståelsesfulle enn «den voksne garde». Det er bra at hatytringer mot funksjonshemmede blir satt på dagsorden. Jeg kjenner flere som har opplevd lignende ting som meg, det er viktig at vi nå blir hørt. Å oppleve hatytringer er vondt, men handikap-bevegelsen er sterk. Vi støtter hverandre og sier stort i fra om urett. Vi skal ikke godta det, og vi godtar det ikke å bli sett på som svake og annenrangs mennesker.

Rina
Innlegget er skrevet av Rina Wesenberg, styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom Oslo.