Et mangfoldig universitet

Norge i dag er et samfunn med mangfold, det er derfor viktig at ulike samfunnsinstitusjoner som universitetene reflekterer dette mangfoldet.

For funksjonshemmede studenter er dette ekstra viktig, i 2015 sto 87 000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet, og ønsket å slipe inn. Forskning viser at hvis funksjonshemmede har høyere utdanning, øker sannsynligheten for å slippe inn i arbeidslivet og ofte må funksjonshemmede ha en master for å slippe til i arbeidslivet.

Funksjonshemmede studenter møter mange barrierer gjennom utdanningsløpet sitt, blant annet faller 64 % av funksjonshemmede ut av den videregående skolen og får ikke muligheten til høyere utdanning. Når studenter med funksjonshemming begynner på universitetet møter de mange utfordringer, det kan være fysiske barrierer i lesesaler og forelesningsrom, pedagogiske barrierer i møte med selve aktivitetene i studiet, barrierer i møte med bruk av digitale læremidler og ikke minst vanskeligheter med å finne egnet bolig. Dette kommer tydelig frem i en undersøkelse som ble publisert tidligere i sommer.

Mitt råd til studenter med en funksjonshemning er å be om hjelp fra tilretteleggingstjenesten tidlig, sånn at man får en fin studietid og overskudd til å prioriter tid med venner fordi studietiden er ikke kun skole.

Vi i NHFU vil si takk for at Universitetet i Agder har denne markeringen for å vise hvor viktig det er med en mangfoldig studentgruppe som består av mennesker som har forskjellig kjønn, alder, etnisk bakgrunn, religion, språk, kompetanse, seksuell legning og funksjonsvariasjoner.

Jeg håper på at Universitetet i Agder vil satse på funksjonshemmede studenter fremover. For som alltid er utdanning nøkkelen til frihet og muligheter. La friheten og mulighetene også være for ungdommer med funksjonsnedsettelser.

Apellen ble holdt av leder i NHFU, Henriette Nielsen på Universitetet i Agder ifm Skeive dager.

 

Reklamer

Likestillingskampen er global!

Jeg tror alle trenger en påminnelse om at likestillingskampen er global. I hverdagen og i det daglige arbeidet man gjør kan man glemme det som skjer utenfor en selv. Man kan glemme at alt henger sammen og viktigst av alt kan man glemme at man er så mye sterkere sammen. Alt man gjør kan påvirke noe som er større.

Jeg, Marianne Knudsen deltok på Global Disabillity Summit i London. Det er en verdensomfattende konferanse med 750 delegater fra ulike land. På konferansen ble det tatt opp viktige temaer som utdanning, assistanse, hjelpemidler, teknologi og humanitære kriser, samt mye mer. Tilstede var både myndigheter og organisasjoner som representerer mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, både ledere, politikere, businessfolk og internasjonale grupper. Hovedmålet ved konferansen var å finne ut hvordan man kan skape en verden der mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet, respekt og like muligheter. For å få dette til samles det representanter fra hele verden som lager en plan med forpliktelser til hvordan vi skal nå disse målene. Fra før finnes det en slik avtale kalt CRPD, som står for Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Under Global Disability Summit ble en ny avtale signert, Charter for Change, som består av mål som skal sørge for at CRPD blir virkelighet. Dokumentet har så langt blitt signert av myndigheter og organisasjoner i fra alle kanter av verden, i fra Bangladesh til Sveits, ifra Sør-Afrika til Norge. Når man skriver under på denne avtalen forplikter man seg for å jobbe for målene som står i Charter for Change.

Konferansen har også vært et sted for å stifte nettverk, dele idéer, og engasjement. Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å være en del av det, og jeg føler meg både inspirert, utfordret og opplyst i dét jeg forlater London. Nå er tiden for forandring, fordi likestillingskampen er global. Denne bevegelsen vil sette spor og jeg føler så mye håp vitende om at Norges Handikapforbund Ungdom/Norges Handikapforbund og Atlas-alliansen er klare for å skape forandring sammen med alle aktivistene som kjemper med oss.

Med vennlig hilsen,
Marianne Knudsen.

Kjære søstre og kamerater, kjære alle sammen!

Appell holdt av Sadia J. Iqbal på NTL Ung sin årskonferanse 2018.

Mitt navn er Sadia J. Iqbal og representerer i dag NTL Handikapforbundet.

Av årets politiske program kan vi lese om likestilling, inkludering og mangfold. Det er kjempeflott å se at NTL Ung satser mer på disse på områdene. Likevel under disse to punktene og andre steder i programmet savner jeg konkret politikk når det gjelder likestilling og inkludering av funksjonshemmede.

Hvorfor trenger vi å fokusere på dette tenker dere? Jo, fordi funksjonshemmede fortsatt ekskluderes fra arbeidslivet, i utdanningsløpet og i organisasjonslivet. Selv om min arbeidsplass prøver å sette et eksempel i samfunnet ved å ansette flere funksjonshemmede, er det likevel en lang vei å gå for det samfunnet øvrig. Mange funksjonshemmede ønsker å jobbe, men får ikke jobb på grunn av manglende utdannelse og andre faktorer som gjør at de holdes utenfor arbeidslivet.

For å friske opp noen fakta og tall vil jeg nevne:

• Funksjonshemmede er den største minoriteten i Norge
• 85 000 funksjonshemmede ønsker å jobbe, men får ikke jobb
• 80% av grunnskolene i Norge er ikke tilgjengelige (tall fra 2013)
• Forskning viser at hele 64% av unge med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående skole, mot 17% av befolkning for øvrig
• Over 90% av alle boligene i Norge er utilgjengelige for funksjonshemmede
• Blant unge med funksjonsnedsettelser opplever hele 63% at de har mye dårligere økonomi enn jevnaldrende. Unge med uførepensjon lever i en svært presset økonomisk situasjon
• Samfunnsøkonomisk analyse av personer med nedsatt funksjonsevne (2012), anslår at en økning på 5% i sysselsetting av funksjonshemmede, vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 13 milliarder kroner over en tiårsperiode
• 46% av funksjonshemmede opplever at transport er en utfordring i hverdagslivet

Den gode nyheten er at vi har fremmet noen forslag for å gjøre noe med dette. Konkret har vi sendt inn flere forslag om å presisere funksjonshemmede og kronisk syke i forslag til handlingsplan for NTL Ung 2018-19 og i forslag til ny politisk plattform for NTL Ung 2018-19.

 

 

Jeg håper NTL Ung vil stemme JA til disse forslagene og si tydelig NEI til diskriminering og ekskludering i sivilsamfunnet og på arbeidsplassene. Det er viktig å styrke funksjonshemmedes og kronisk sykes rolle i samfunnet!

 

 

Takk for meg!

Forbilder- ikke «før-bilder»

Kommentar: Ida C. Freng, kommunikasjonsrådgiver NHF Oslo.

Vi lever i en mediehverdag der vi bombarderes med inntrykk fra livsstilsbloggere og utseende-kjendiser fra fjern og nær. Da er det lett å glemme at gode forbilder ikke nødvendigvis er så langt unna, eller så fjerne fra egen hverdag som skjønnhets-botox og rumpeløft tross alt er for de aller fleste. For da jeg nok en gang la meg i sælen for å nå målet om det evige «så og så mange kilo og centimeter ned før sommeren»-forsettet, så stoppet jeg i slutten av januar opp og tenkte litt. Hvem var det egentlig som inspirerte meg i 2017?

Det var ikke livsstilsbloggere og slankeguruer. Derimot var det i våre egne rekker inspirasjonen kom.

Forbildene fant jeg i en bauta som Toril Heggen Munk, vår evig kjempende nestleder som aldri la noe imellom, og talte hvilken som helst autoritetsfigur midt imot om hun var uenig, helt frem til hun dessverre tapte kampen mot kreften.

Forbildene fant jeg i NHFUs Ida Hauge Dignes og Marie Karlsen, som stilte seg opp og protesterte foran køen med hundrevis av Peter Singer-fans (den australske moralfilosofen som har tatt til orde for «barmhjertighetsdrap på funksjonshemmede spedbarn). Den rolig autoriteten i Idas stemme da hun fortalte journalistene at: «Han har all rett til å uttrykke sine meninger. Men jeg har også rett til å si ham imot», ble et av høstens høydepunkt.

Forbildene fant jeg i alle de NHF’erne som teppebombet politikerne med informasjon om hvilke katastrofale følger endringer i hjelpemiddelordningen ville få, og som dermed fikk snudd opinionen.

Forbildene fant jeg hos våre allierte i Norske Servicehunder, som endelig fikk likestilt servicehunder med førerhunder som hjelpemiddel.

Forbildene fant jeg i Nora Mørk og alle andre som nektet å la seg knekke av nettroll.

Forbildene fant jeg i alle de som stilte seg bak #metoo-kampanjen og plasserte skam og skyld der den hører hjemme.

Forbildene fant jeg i alle de som gjorde noe for å gjøre samfunnet til et bedre sted.

Jeg fant dem ikke i alle de som primært gjorde noe for å forbedre sitt eget utseende.

Med det sagt, så skal jeg fortsette å trene og forsøke å leve sunt. Men det er for å kunne ha styrken til å ta i et tak i samfunnet, ikke for å ta meg ut.

Har kommunene glemt hensikten med BPA?

Jeg har veldig lyst å ta opp igjen BPA (Borgerstyrt personlig assistanse) temaet igjen. Det er så masse som allerede er sagt om dette temaet, men man kan aldri fått sagt nok. Men aller først vil jeg gi en kjapp gjennomgang på hva nettopp BPA er.

BPA står som nevnt over for Borgerstyrt personlig assistanse. Dette er en tjeneste kommunene tilbyr funksjonshemmede slik at de kan leve et selvstendig liv til de 100%. Er ikke det fantastisk? Det høres i hvert fall sånn ut. Men det er dessverre litt mer innviklet enn det.

I Norge har alle funksjonshemmede friheten til å kunne velge hvilken leverandør man ønsker å motta BPA tjenesten fra. Som jeg synes er flott! I stedet for å motta hjelp fra bl.a hjemmetjenesten kan man få hjelp av leverandøren din til å lære om hvordan lede ditt eget team og ikke minst ansette de riktige personene for å få hverdagen til å gå rundt. Og jeg det er det som en nøkkelen her. De riktige personene slik at den som  mottar BPA tjenesten føler seg komfortabel som mulig. Noen tjenesteytere mottar kanskje bare 20 timer i uken for det er det som trengs i dems hverdag mens andre yter 24 timer i døgnet for å få hverdagen til å gå rundt.

Når man leser dette, høres det ganske logisk og fornuftig ut. Det er så bra at det er mulig. Men det er dessverre ikke så enkelt og lett som det. Sånn som systemet i Norge er i dag er det allerede lovbestemt at alle personer med et hjelpebehov på mer en 25 timer i uken har krav på BPA. Det er bare 3,5 time for dagen. Når ble det greit å definere et liv ut i fra timer? Jeg mener at uansett type hjelpebehov og uansett mengde tid er det ingen som kan definere på en times møte hva som egenlig passer best. Du vet hva du trenger hjelp til, men der er kommunen som vurderer om det går. Jeg skjønner og har full forståelse at det går på budsjett og økonomi selv om ikke det er min sterkeste side, men de som gjør meg trist er når funksjonshemmede blir motsagt på akkurat det de er best på: Å kjenne sine egne hjelpebehov!

Dette er gutter og jenter som har sitt største ønske om å dra på fotballtrening, ballett, eller kanskje prøve ut en ny fritidsaktivitet. Gutter og jenter som drømmer og forestiller seg hvordan deres første ungdomsskoleball er. Da er det ikke like kult å ha mor eller far på slep. Og det er ikke meningen heller! BPA på skoleball er ikke å ha med seg en barnevakt eller en ekstra tilsynsperson. BPA er de forlengede beina eller armene til jenta som vil sende lapp i timen til den søteste gutten, få en 6èr i favorittfaget og fullført lekser, være en mor, kjæreste og rett og slett leve livet slik en ønsker. Slippe innetider, bekymringer og valg om man skal dusje eller gå på butikken.Sånn som ordningen er lagt opp nå kan det føles som om livet har en pauseknapp. Hos meg f.eks har jeg bare x antall timer på morgenstell og x antall på kveldsrutinene.

Og sånn det er nå så holder det ikke. Jeg må sette livet på pause fordi jeg kanskje ikke rakk alt jeg tenkte jeg skulle få gjort de få timene jeg mottar BPA tjenesten. Foreldre får kanskje ikke fullført arbeidsdagen eller hjulpet søsken pga få BPA timer. Den største gaven du kan gi til et barn er å gi dem tro og håp på at de klarer seg i livet – med BPA er det mulig. La oss aldri glemme det!

 Det sies at livet ikke har en pauseknapp – mitt liv har det!

Innlegget er skrevet av Tamarin Varner, sentralstyremedlem i NHFU. 

Julehilsen fra oss!

Hei alle sammen! I helgen har vi i NHFU hatt sentralstyremøte. Vi har fulgt opp politiske saker og gått gjennom hvordan det gikk med markeringene vi hadde den 3. desember som er den internasjonale dagen for funksjonshemmede. Vi har også gått gjennom hvordan det går med lokallagene våre og Martine har fortalt om Malawi-prosjektet. I tillegg har vi laget  retningslinjer for hvordan vi skal ha det på samlinger og møter i NHFU. Dette legger vi ut veldig snart! Vi har også snakket om alt det kule som skjer framover, og begynt med planleggingen av landsmøtet vårt i 2018. Landsmøte vil foregå den 2. til 4. november 2018.

Vi som sitter i sentralstyret er Henriette Nielsen (leder), Marianne Knudsen og Henriette Andressen (nestledere), Martine Eliasson, Tamarin Varner, Alexander Petersen, Hanne Øveri og Johannes Loftsgård. Husk at vi veldig gjerne vil høre fra DEG om det er noe du lurer på eller om du har innspill til saker vi burde ta opp og jobbe med!

I tillegg hadde vi en kjempekoselig julesamling med medlemmer fra Oslo og Øst. 🙂
Ha en kjempefin jul alle medlemmer og støttespillere!

Stor juleklem fra alle oss i sentralstyret.

BPA for meg betyr frihet.

BPA for meg betyr frihet.
Frihet til å være den jeg er.
For med BPA kan jeg nemlig lage mat. Jeg kan til og med invitere mamma og pappa på middag.

Jeg kan trene
Jeg kan studere
Og jeg kan være samfunnsengasjert

BPA for meg er et frigjøringsverktøy
Jeg kan delta i samfunnet på lik linje som alle andre
Og jeg er ingen byrde, jeg føler meg som en ressurs
BPA for meg er en menneskerettighet
Det gir frihet, selvstendig og en haug av mestringsfølelse
Alle mennesker fortjener å føle seg som en ressurs
Alle mennesker som har behov for assistanse fortjener BPA

Dessverre er det slik i dag at BPA ordningen er urettferdig i mange kommuner på grunn av dårlig kommuneøkonomi og feilprioriteringer

BPA ordningen er i teorien et likestillingsverktøy, men det er ikke det i praksis når ikke alle blir behandlet likt på grunn av ulik bostedsadresse!

Nok er nok, vi vil slippe å velge mellom utdanning og trening på grunn av manglende eller ingen bpa timer!

Uskyldige barn blir lagt inn på institusjoner på grunn av manglende BPA timer!
Utslitte foreldre blir nødt til å sende barna sine på institusjon for å få avlastning.
Hvis disse barna hadde hatt BPA kunne foreldre slippe å ta det valget for barna sine. Det grusomme valget!

Barn skal få slippe å velge mellom korpstimen sin og elementære ting som toalettbesøk på grunn av manglende BPA timer.

Barn skal få slippe å velge. Vi må våkne opp. Det er 2017. Og mitt nyttårsønske for 2018 er at alle barn uavhengig av bostedsadresse skal få slippe å velge mellom korpstimen sin og toalettbesøk. Mitt nyttårsønske for 2018 er at foreldre skal få slippe å sende barna sine på institusjon på grunn av manglende BPA timer. Vi må våkne opp, se rundt oss og begynne å kjempe. For det er ikke godt nok, selv i 2017. Nok er nok!

 

Les appellen som Ida Hauge Dignes holdt fordan Stortinget den 3. desember.

#fndagenforfunksjonshemmede