Berre vent litt
Må finne vakta, ho har nykkjel
til den andre døra
Berre vent litt
Det kjem snart ein annan trikk
Berre vent
Det er ryggen
Vonleg kjem det andre som kan lyfta
Berre vent litt her du
så skal me sjå korleis me skal løysa dette
For du skjønar det at det kjem aldri sånne som deg hit!
Neineinei ikkje gå, rull meina eg…
Me ska få deg inn altså
Kanskje rekk du konserten og –
Neste gong bør du kanskje finna deg ein annan stad
Oj!
Berre vent litt
Skal nok få deg inn
Men du kan ikkje koma til toaletta
og skuffelboarden er i andre
Går det bra ?
Berre vent
Du har vel tid til å venta?
Det kjem eit anna tog om ein time og fem minutt
Der kan du trilla rett inn
Det stoggar jo ikkje akkurat der du ska av ,
men det går vel buss uti der, gjer det ikkje?
Berre vent litt
ska sjå om det går an
å finna eit bord til deg
Så kan du sitta her
Eg ska be kelnaren koma ned
Berre vent eit liiite bèl
Så BRAAAA at du er her!
VELKOMEN !
Det kan ikkje vere lett for deg
i all denne snjoen
Men du må jo vere veldig sterk
Og forrestan så må du inn på baksida her du
Får sjå om du får brøyta deg fram
Berre vent
me må bli samde om
me i det heile gidd å fylgja lova
Det er så mykje styr
Sånne som deg burde finna på noko anna
Ein annan stad
Ikkje misforstå
du må GJERNE nytta tilboda våre, altså
Men då må du finna deg i å venta
Berre vent litt, snille du
For du burde ringt fyrst
sånn at me er budd
Berre vent litt
Heisen er full i varar
Kanskje best at du kjem att neste gongen
Og du, møtet strøymast jo
Du kan sitta her nede og sjå det i mobilen din
Berre vent
Her kjem det til å koma folk
Å få ein rullestol inn her er innvikla
Ihøve brannforskrifene
Me vil gjerne at du kjem altså
Det er berre det at du er ein risiko
Hvis det skjer noko liksom —
du veit
Berre vent litt
Eg skal skunda meg
Det er jommen kaldt her ute!
til neste gong er det kanskje greit
at du tek med deg eit pledd elle sånn
Me har prosedyrar
Eg kan dei berre ikkje
Rullestolar har liksom aldri vore eit problem her
Det er så lite relevant
For det kjem ingen
Berre vent —
vent med å koma
til me har flytta
Berre vent
Berre vent litt
Eg ska kalla på ein som kan syna deg heisen
i det andre bygget legre borti gangen her
Det kjem du deg opp i konferanserommet
Du må berre gjennom eit lager
Vonleg er det rydda unna litt
For sjølsagt skal du få vere med!
Men du har jo ikkje vore her før
Me er ‘kje vande med hemma folk me
For det er DU som er problemet her
Det må jo du skjøna!
Dei fleste kjem jo seg fram sjøl
Om du absolutt VIL joina
einkvann som gidd å nytta tida si på sånne
er ikkje dette rette staden
HUSJ!
Berre vent litt
Det får du finna deg i
For det er ikkje OSS det er feil på
Kom ikkje her og trakk på ryktet vårt
Du er heldig som i det heile får lov til å vere her
Berre vent
til det blir din tur
Diktet er skrevet av Anna-Maja Helgesdotter Andersen.
Jeg heter Tamarin Varner og jeg er leder i NHFU, ungdomsorganisasjonen til Norges Handikapforbund. Som funkisaktivist drømmer jeg om et rettferdig og likestilt samfunn. Når jeg prater med politikere får jeg ofte høre, «Stå på, fortsett å kjempe». Men hører de etter på hva jeg faktisk mener? Jeg føler at jeg blir klappet på hodet «Fordi jeg engasjerer meg».
Funksjonshemmede diskrimineres. 1 av 3 funksjonshemmede blir utsatt for hatkriminalitet. Bare av å høre at dette skjer med 1 av 3 blir jeg sint og rystet. Jeg blir sint over at dette skjer i 2019, og sint over hvor lite som gjøres for å gjøre noe med dette.
Anno 2019 opplever jeg stadig medlemmer som kommer med bekymringer og opplevelser som har føltes nedverdigende og rett og slett urettferdig. Unge funksjonshemmede opplever å bli utestengt i studie og i arbeidslivet. Grunnen kan være så lite som at det mangler en rampe eller en heis for å komme seg inn i bygget.
Vi er klar over at ramper, tilgjengelig transport og retten til nok assistanse (BPA) ikke kan fikses over natten. Men det vi vet, er at det er mulig. Det burde ikke finnes en løsning som heter utsettelse. For det er det jeg som funksjonshemmet føler. At livet mitt blir satt på vent ved at jeg ikke har de BPA (Brukerstyrt Personlig Assistanse)-timene jeg trenger for å leve, ikke bare overleve. Vi er ungdommer som er på vei inn i voksenlivet. La oss få nyte ungdomstiden vår før, som alle andre.
Så folkens, benytt dere av stemmeretten deres og stem på de partiene som ikke stenger andre ute!
Innlegget er skrevet at Tamarin Varner. ST: Tamarin smiler mot kamera med underteksten: Ikke stem inn de som stenger andre ute.
Dette er en appell holdt av Ida Hauge Dignes hos Ridderrennet.
Kjære alle sammen
Mitt navn er Ida, jeg er 23 år gammal og jeg er handikappa. Men jeg er ikke først og fremst handikappa. Det er mange andre egenskaper og roller jeg vil trekke fram hos meg selv som viktigere – som sier mer om den jeg er. Hva de er skal vi komme tilbake til ganske snart. Ikke fordi jeg er så viktig, men for å illustrere et poeng. Først av alt vil jeg adressere det jeg tror noen av dere kanskje grubler og lurer på nå: Hva er den politisk korrekte måten å forholde seg til en handikappa person, kanskje attpåtil en som er aktivist? Jeg er her for å si at dere må bare slappe av. Det er så mange som er redde for å snakke med oss fordi de er redde for å si noe feil, noe som kan fornærme oss. Men dere må ikke være redde. Vi sitter ikke på noen definisjonsmakt alene, og om man kaller det funksjonsnedsettelse eller handikap, er ikke så farlig.
Det jeg vil snakke om med dere i dag er årsaken til at organisasjoner som Ridderrennet er så viktig. Men jeg skal ikke snakke spesifikt om idrett, men om det store og hele samfunnet som vi lever i. Jeg vil vise dere hvordan det er å være handikappa nordmann i 2019.
Jeg er Ida som studerer statsvitenskap på Blindern. Jeg er Ida som er kjæreste med Kristofer. Jeg er Ida som er storesøster til Petter og Marte. Jeg er Ida som er politisk aktiv og som har verv og forpliktelser. Og jeg er Ida som er venn med mange og som har det gøy og som må stille opp når det trengs. Dette er mange ulike roller. Kombinasjonen av disse er det som gjør meg til den jeg er. Men for at jeg skal kunne være meg, må jeg også ha frihet til å leve ut de rollene som jeg har blitt tildelt og som jeg har valgt i livet. Slik er det jo for deg også. Du må ha frihet til være den du er.
Så hva er det som gir meg frihet? Det er flere ting. Det er rullestolen min. I avisene leser vi ofte at handikappa er lenka til rullestolen. Det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Det er jo rullestolen som gir meg frihet til å komme meg rundt.
Noe annet som gjør at jeg kan leve fritt er BPA – Brukerstyrt Personlig Assistanse. Gjennom assistentene kan jeg gjøre ting i hverdagen som jeg ikke får til alene. Det er alt fra å kle på seg om morgenen, skrive notater mens jeg dikterer eller å dra på reiser. Jeg kunne ikke deltatt her i dag om det ikke var for BPA. Men det er langt fra alle som har en like god BPA-ordning som meg. BPA er en kommunal ordning. Det betyr at kvaliteten på tjenesten varierer veldig fra kommune til kommune. Det største problemet er kommunebyråkrater som ikke forstår at BPA er et likestillingsverktøy. De tror det er en helsetjeneste. Og man bruker ikke helsepersonell til å delta i frivillighet eller å dra på fest. Men det kan man dersom man forstår BPA som et serviceyrke. Et yrke som er ment å fremme likestilling og inkludering for handikappa.
Altfor mange handikappa får ikke nok BPA-timer og må flytte fra kommunen sin. De blir velferdsflyktninger. Mange kommuner praktiserer kommunearrest. Det betyr at kommunen ikke lar deg forlate kommunen med BPA. Dersom Erna Solberg var avhengig av BPA, kunne hun ikke vært statsminister utenfor Bergen kommune mer enn fem uker i løpet av året.
Kropper kommer i alle størrelser og fasonger. Og med ulik funksjonsgrad. Kroppene er som de er, de får vi gjort lite med. Derfor nytter det heller ikke å synes synd på handikappa fordi de er handikappa. Når jeg blir forhindra fra å delta på noe eller å gjøre noe, skyldes det ikke mitt handikap. Det er ikke det at beina mine ikke fungerer helt som gjør at jeg ikke kommer inn på alle kafeer og utesteder i Oslo. Det er det de menneskeskapte barrierene i samfunnet som gjør. Det er trinn og trapper. Dette handler ikke om kroppene våre, det handler om hvordan vi har innretta samfunnet vårt. Jeg er ikke rammet av et handikap, jeg er rammet av diskriminering. Diskrimineringen er systematisk. Det begynner fra tidlig barndom. 80 % av norske grunnskoler er ikke universelt utforma. Derfor blir handikappa barn sendt på spesialskoler og får ikke lov å gå på nærskolen. Det former hvordan nabobarna og foreldrene ser på barnet. Det former hvordan barnet ser på seg selv. Det fortsetter gjennom studier, arbeidsliv og alderdom. Når over 80 % av handikappede 19-åringer er uføretrygda, mange ufrivillige, sier det seg selv at noe er galt.
Vi har en viktig kamp foran oss. En kamp for frihet til å få lov til å være seg selv helt ut. Samfunnet må se at dette er en likestillingskamp. Det er mulighet til å utnytte 18 % av befolkningen sine ressurser. Det er ikke å «ta en for laget». Det er å investere. Ved å gi frihet, gir man muligheter. Muligheter til å skape. Opp igjennom tiden har all diskriminering startet med at en gruppe med mennesker, lar noen andre definere hvem de er og ikke minst at man selv starter å tro på andres oppfatning av hvordan man selv er. Før ble kvinner ble sett på som mindre intelligent. Før ble det sett på som en diagnose å være homofil. I dag blir sett på som syk hvis man har en funksjonsnedsettelse. Men vi er likeverdige borgere. Som likeverdige borgere vil vi yte vår plikt, og kreve vår rett. Men da må vi få muligheten til å gjøre det.
Diskriminering er et alvorlig tema. Men jeg blir fylt av håp. Jeg velger å ha trua. For dere er jo her. Vi er her. Vi er her sammen for å bidra til en viktig arena i livet. Dere har valgt å komme hit i dag, ikke for å bidra til et vedledighetsprosjekt, men for være med å realisere likestillinga for handikappa. Tusen takk for meg.
ST: Ida Hauge Dignes holder innlegg på Ridderrennet.
Diktet er skrevet av Aurora Kobernus. Med diktet vant Aurora Unge Funksjonshemmede sin skrivekonkurranse om doble minoriteter i møte med arbeidslivet.
Jeg skal ikke trenge
Å fortelle om kronisk
Sjukdom i jobbintervju
Og at jeg er norsk-britisk
Markedsfører jeg til og med
Men at jeg er skeiv
Hvor i
CV-en
Arbeidsgiversamtaler
Eller løst snakk
har det sin plass
Interseksjonalitet
for et rart ord å smake på
Jeg lurte først hva det var
Før jeg skjønte
Det var meg det var
Noen dager er jeg
så mye meg at jeg
Skulle ønske at jeg
Var mindre av noe
For jeg er skeiv
Kronisk syk
innflytta
Ei ung jente
Ungdom
Student
Aktiv
Engasjert
Deltar litt i arbeidslivet
Men først og fremst
Foreningslivet
Første gangen jeg følte meg
Diskriminert
På jobb
Gikk det ikke opp for meg
At det ikke var jeg
Som skulle
beklage
Unnskylde
Forklare
Jeg var 18 år
Ny i jobben
Jobbet på
Meg et oppbluss
i sykdommen
Jeg var synlig dårlig
Men så ikke typisk
Syk ut
Jeg så bare
Ekkel og uappetittelig ut
Takk til kunden
Kunden har alltid rett
Bare at det ikke er
Så lett
Lett å si at
-hei
du ser
uappetittelig ut
Hvordan sier man det
På ei måte som
Er hyggelig
Hadde jeg vært
Litt svakere
Kanskje som vanlige
Sjuke folk er
Svak og grå
Og ikke sterk og
Fargerik fra topp til tå
Hadde jeg kanskje
gitt opp der og da
Gitt opp videregående
Gitt opp jobben
Gitt opp meg
For jeg er ikke uappetittelig
Jeg er sexy
Jeg er pen
Jeg kler å være meg
Og jeg tørr å være det
-Meg selv
Selv på kveldsskiftet
På Deli de Luca når
Kunden synes at huden
Min var så stygg at hun
Ikke vil spise maten
Jeg tilbredte til henne
Når kunder prøvde
Å seksualisere meg
Seksuelt fokusere
Seksuelt trakassere
Seksuelt provosere
Jeg gjorde meg liten
Krympet der jeg stod
Og serverte stor
Pølse med rekesalat
I grovt brød
Det var ikke noe galt
Med meg
Jeg prøvde bare å
Jobbe
Tjene nok penger
Til å ha råd til
Både mat og kremer
Så jeg ikke måtte velge
Vekk
Velge
Galt
Kremer
Velges den uka også
Jeg var ei fattig elev
I dag er jeg
Til sammenligning
Rikere student
Rik på meg selv
Jeg veit hvor mye
jeg er verdt
Og ingen kjip kunde
Kunne noensinne
Overbevist meg om
Noe annet nå
Jeg skal jobbe hele livet
Jeg kommer ikke til å
Være frisk
Være sprudlende
Være likeglad
Hele livet
Men jeg kommer
Til å bite tenna
Sammen når
Det er smertefullt
Vondt
Vanskelig
Alle som jobber med
Meg vil synes
At hun
Hun er tøff
Og det er jeg
For alle har vi problemer
Med noe
Og noen mer enn andre
Min psoriasis skal ikke
Hindre meg
Om jeg bare får hjelp
Til å forstå min verdi
Og tilrettelegge litt
En sjelden gang når det
Virkelig trengs
-Sees aldri
NAV
Kunde som kalte meg ekkel
Kunder som presset frem legning
Ansatte og resten av Deli
Jeg er britisk norsk
21-åring
Skeiv
Kronisk syk
Engasjert
Og det kan være
Helt fantastisk
Helt jævlig
Helt ok
Velg selv
Arendal er fylt med stands og masse politiske arrangementer fra 12. til 18. august. Det blir rett og slett politisk folkefest i syv dager med mye interessant innhold. Norges Handikapforbund skal ha flere arrangementer fra 12. til 16. august på en tilgjengelig båt i smørøyet av der alt foregår.
NHFU arrangerer tre ting
1. Ungdomspolitikerdebatt på tirsdag 13. august fra 11:00-12:00
2. Pizzakveld den 14. august klokken 19.00
3. Debatt om hvordan få til en skole som er tilgjengelig for alle, 15. august fra 12:00-13:00.
Vi gleder oss masse til engasjement, samhold og tilgjengelighetsgerilja. Vi håper veldig at du vil være med oss gjennom denne politiske uka! Vi skal være synlige gjennom hele uka og fronte vår viktigste likestillingskamp. For det er ikke greit med en rekke utilgjengelige arrangementer under Arendalsuka som er en stor demokratisk plattform.
Ellers skjer det masse! Her kommer en oversikt, sleng deg gjerne med: Arendalsuka2019-med-tilgjengelighetsgerilja ❤
Kjære funkiser
Jeg har fått æren av å tale for middagen, og dere har fått æren av å høre på. Og nå tenker dere kanskje at jeg som frekk og freidig ung-ish funkis skal grille NHF som en glasert barbeque, men jeg har veldig mye fint å si om NHF.
NHF er organisasjonen som vet hvordan jeg har det. De vet hvordan det er å få rumpemasasje av brosteinsgater og å være «inspirerende» på byen. Møte fulle folk som skal fortelle deg hvor flott det er at du eksisterer og at de har en veteranvenn uten armer og bein som er helt lik deg. Så kjøper de deg en øl som du tar imot uten noe som helst dårlig samvittighet.
NHF-ere husker hvordan det var å være på sin første NHF-samling, liksom se seg selv utenfra og tenke «shit, går funkiser alltid i flokk?»
NHF er en organisasjon som kan se tilbake på trikkelenking, bikinidemo og kurs i funkissex, men vi tør å se fremover også. Endelig har vi skjønt at regnbueflagg er kulere enn rullekake! Endelig har vi begynt å skjønne at 8. mars tilhører oss. At 1. mai tilhører oss. Endelig kan også vi lure på hva det vil si å samles på valen! Når vi først er i gang med å innse hvilke kamper vi deler med resten av verden, hadde det vært kult hvis vi slengte oss med i miljøbevegelsen også! Klimakatastrofer hjelper sjelden på universell utforming. Dessuten gir miljøbevegelsen ypperlige lenkemuligheter!
Jeg ser fremover, funkiskamerater! Vår tid er nå!
Takk-for-maten-tale fremført av Alexander Petersen, på Norges Handikapforbund sitt landsmøte, 2019.
