De navnløse overgrepene

Dette innlegget ble først publisert på Under Arbeid sin blogg, den 31. oktober 2017. 

Tabuene rundt seksuell vold og trakassering mot kvinner står for fall — de svinner hen litt etter litt gjennom sosiale medier-kampanjer som #yesallwomen, #jegharopplevd og nyligst, #MeToo. Igjen og igjen setter modige kvinner ord på egenerfart ubehag og smerte for å skape holdnings- og samfunnsendringer gjennom å vise hvor utbredt seksuell vold og trakassering er.

Likevel finnes røster man sjeldent hører fra, deriblant seksuelt trakasserte eller overgrepsutsatte funksjonshemmede. Det er om lag 15 % av verdensbefolkninga, derav rundt 150 millioner barn (UNICEF, 2005), hvis historier ofte ikke belyses.

I en nyhetsartikkel publisert av NRK august 2016 står følgende: «tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser at én av ti med nedsatt funksjonsevne sier de har vært utsatt for vold eller trusler, mens det kun er to prosent i befolkningen generelt. Forskning sier også at dette er en gruppe der faren for fysiske, seksuelle eller institusjonelle overgrep er to til tre ganger større enn for resten av befolkningen.»

Jeg er én av dem.

Sosialt ekskludert og sårbar

Funksjonshemmede barn og unge regnes som særs sosialt ekskluderte og sårbare, hvor sannsynligheten for å oppleve sykdom, vold og fattigdom er høy. (WHO, 2011) I høyinntektsland har én av fire barn med nedsatt funksjonsevne vært ofre for vold, hvorav 20,4% har vært utsatt for fysisk vold, mens 13,7% har vært utsatt for seksuell vold. (Jones et al., 2012). Samfunnsdeltakelse og tilgang til utdanning er ikke en selvfølge.

Svaksyntheta mi er medfødt. Fra barnsben av har jeg utforsket verden med hendene, med ørene, ved å late som at jeg så mer enn jeg gjorde. Omgivelsene mine er et sammensurium av farger som glir inn i hverandre, kuriøse lukter og mangefasetterte lyder. Jeg lager meg mentale kart å gå etter, bruker hvit stokk og ledsagere for å komme meg hvor enn jeg vil.

Den regjerende oppfatninga av blinde og svaksynte har vært, og hos mange fortsatt er, at manglende syn er utelukkende negativt, og at verden er farefull med alle sine hindre, for farefull til å la unger uten syn boltre seg i den. Velmenende primær- og sekundæromsorgsgivere kunne eksempelvis si «du faller bare når vi drar ut på tur» eller «NN kan ikke delta i ballek» da jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk være med. Konklusjonen deres var at jeg mistrivdes med fysisk aktivitet, snarere enn at aktivitetene var utilgjengelige for meg. Evnen til å selv vurdere hvorvidt å ferdes dit eller der er trygt og ønskelig undergravdes.

Ettersom åra gikk sluttet jeg å spille ball, slutta å ri, lot være å leke, lot være å bevege meg unødig. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot barn som ikke beveger seg.

Utilgjengelige krisesentre

I en NOVA-rapport fra 2014 kan man lese at funksjonshemmedes assistansebehov og sårbarheten dette behovet medfører har sammenheng med volden og overgrepene vi opplever. Samme rapport fastslår at landets støttesentre mot incest og seksuelle overgrep, samt landets krisesentre jevnt over ikke er tilrettelagt funksjonshemmede eller har kompetanse om våre utfordringer. (Gundersen, Madsen & Winsvold, 2014)

En høstkveld for et ukjent antall år siden, full av uro jeg forsøkte å ignorere, vurderte jeg å dra til byens krisesenter. I tillegg til bekymringer som «er situasjonen min virkelig så ille?», «overreagerer jeg nå?» og «vil jeg være trygg når jeg kommer dit?» stod andre utfordringer i kø:

Hvordan skal jeg finne telefonnummeret dit? Alt av teknologi som gjør nettsider tilgjengelig må etterlates om jeg drar hjemmefra i hui og hast.

Hvordan skal jeg forflytte meg dit? Det er ikke mulig, trygt eller ønskelig å ta med en ledsager.

Hva med essensielle hjelpemidler, kan jeg trygt få tak i dem seinere?

Hvordan skal jeg finne døra inn om jeg først kommer fram?

Kollektivtransport er ofte en stor utfordring for funksjonshemmede, og 19 % av personer med nedsatt syn bruker aldri kollektivtransport alene (Norges Blindeforbund, 2016). Såpass stor er den utfordringa at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ønsker å kartlegge bruk og ikke-bruk av kollektivtransport blant folk med ulike typer funksjonshemminger i den hensikt å få kunnskap om barrierer vi møter når vi reiser kollektivt samt eventuelle konsekvenser manglende tilgjengelighet har for den enkelte.

Jeg kom meg ikke til krisesenteret den kvelden. Bussene gikk ikke, og jeg vurderte det som tryggest å bli på stedet hvil, ventende til det hele gikk over. Seksuell vold i alle mulige former er enkelt å utføre mot voksne som ikke beveger seg.

Leter etter ord

Som svaksynt opplever jeg ofte systematisk diskriminering, som vil si at jeg forskjellsbehandles på en urettferdig måte ved ord, handlinger eller utilgjengelige fysiske miljø. Videre skjer diskriminering på ulike plan, både på systemnivå og mot enkeltindivider. Eksempelvis heter det rasisme når man diskrimineres på grunn av etnisitet, og sexisme når man diskrimineres fordi en er kvinne. Derimot mangler det norske språket gode ord som beskriver diskrimineringen funksjonshemmede opplever.

Sårbarheta jeg følte den kvelden og natta har målbundet meg lenge. Mangler man ord for å skildre vonde hendelser, kan omverdenen ikke anerkjenne dem og da gjøres de seksuelle overgrepene og trakasseringen usynlig og «ikke-eksisterende». Uten vokabular blir det svært krevende å heve stemmen og si fra om urett, uten ord får diskrimineringa leve i beste velgående. Og hvem vil egentlig tro at enkelte tiltrekkes personer med lave forutsetninger til å gjøre særlig motstand, søke hjelp eller si fra? Det strider i mot folks fatteevne, men realitetene er at det skjer.

Så jeg sier #MeToo.

Jeg har opplevd, jeg har erfart.

Jeg leiter etter ord for opplevelsene mine, jeg skaper nyord, jeg tier ikke. Våre opplevelser skal fram, vi skal ikke leve i frykt; vi skal leke, le, utfolde oss, med selvsagt tilgang til støtteordningene som allerede finnes.

Innlegget er skrevet av Hawkilara Kathrine Axelsen.

Kilder: 

UNICEF. (2005). The State of the Worlds Children 2006: Excluded and Invisible. New York: UNICEF.

Kaja Staude Mikalsen, (2016, 8 september) Krever forskning på voldtekt av funksjonshemmede. NRK.

World Health Organization, World Bank. (2011) World Report on Disability. Geneva: World Health Organization.

Jones L, Bellis MA, Wood S, Hughes K, McCoy E, Eckley L, … Officer A. (2012) Prevalence and risk of violence against children with disabilities: a systematic review and meta-analysis of observational studies. The Lancet, 2012.

Tonje Gundersen, Christian Madsen, Aina Winsvold. (2014) Tjenestetilbudet til voldsutsatte personer med nedsatt funksjonsevne.  (NOVA Rapport 6/2014).

Reklamer

#NOKERNOK

Kjære regjering, ikke tull med Folketrygden!

Vi har ikke velferdsstaten fordi vi er rike, vi er rike fordi vi har velferdsstaten. Og selve ryggraden i den er Folketrygden.

Ved å flytte ansvaret for hjelpemidler som rullatorer og trappeheiser fra stat til kommune kan fremtiden til unge funksjonshemmede bli kommuneøkonomiens offer. Det er å snik-amputere nasjonens ryggrad.
Hva blir det neste? Rullestolene? Fødselspermen? Pensjonen? Sykepengene?

Nok er nok! Ikke tull med Folketrygden.

#NOKERNOK2

#nokernok #ikkefuckmedhjelpemidletmitt

 

Vi kan ikke godta det!

Jeg heter Rina Wesenberg og er fra Kristiansand, men jeg bor i Oslo. Jeg har Cerebral Parese (høyresidig spastisk hemiplegi.) Det at min funksjonsnedsettelse er synlig har gjort at jeg har opplevd en del ubehagelige opplevelser gjennom årene. På barneskolen var det veldig gøy å kalle meg «hemma». Jeg har opplevd systematisk mobbing i oppveksten, da spesielt rettet mot min funksjonsnedsettelse. Det gjorde at jeg konstant gikk på nåler, isolerte meg og fikk meget lav selvtillit. I de siste årene har jeg opplevd at ytringene kommer mer og mer på nettet og mindre i fysisk person. Jeg har opplevd og få meldinger om at ingen vil ha meg. Hvem vil ha en med en liten, spastisk hånd og et «hemma» hodet? Og de klassiske meldingene om at jeg er en byrde for samfunnet. Disse ytringene bygger mest på uvitenhet og lav kunnskap. Det folk ikke vet spesielt mye om er de redd for, det blir også lett å hetse. Jeg tror dette skjer mest blant de voksne, nettopp fordi de ikke lærte om forskjeller. Barn i dag virker det som om er mye mer åpne og til tider forståelsesfulle enn «den voksne garde». Det er bra at hatytringer mot funksjonshemmede blir satt på dagsorden. Jeg kjenner flere som har opplevd lignende ting som meg, det er viktig at vi nå blir hørt. Å oppleve hatytringer er vondt, men handikap-bevegelsen er sterk. Vi støtter hverandre og sier stort i fra om urett. Vi skal ikke godta det, og vi godtar det ikke å bli sett på som svake og annenrangs mennesker.

Rina
Innlegget er skrevet av Rina Wesenberg, styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom Oslo.

Eventyrreise til Amazonas

Nå er det snart bare 6 uker til vår tur til Amazonas og det er mange tanker rundt dette som jeg vil dele med dere.

Samboeren min, Vibeke Høili Johansen, satte i gang et turprosjekt som handler om at funksjonshemmede skal få oppleve blant annet padling i Amazonas. Denne turen er jeg heldig å få være med på, og dermed vil vi vise verden at funksjonshemmede får til så mye mer enn hva mange tror, vi vil åpne øynene til folk og vise hva vi er gode for.

Ja, nå er det kort tid igjen til turen, og dette er definitivt det største jeg har vært med på noen gang. Denne turen er en av få motivasjoner om dagen ettersom jeg ikke har jobb. Men, jeg vil jobbe. I Norge er det ca 85.000 funksjonshemmede som vil jobbe, uten jobb. Men mange ildsjeler blant oss, jeg er en av dem. Jeg har alltid drømt om å gjøre noe så stort som dette, og nå endelig skal jeg være med å utføre noe så stort!

Denne turen kan bli den eneste, eller starten på noe større, kanskje. Jeg leker med tanken om dagen, men tida får vise. Dette blir uten tvil et eventyr, og det har det vært så langt og. For tida handler vi inn utstyr, har planleggingsmøter, tar vaksiner og har kontakt med Frank Foldin, reiselederen vår. Dette er også spennende og jeg lærer mye ettersom jeg ikke er veldig bereist. I løpet av turen skal vi oppleve masse, soving i hengekøye i malokaer, på strand og i jungelen, under åpen himmel, fisking av piraya og annen fisk, smaking av helt ny mat, jungelvandringer og besøke mange fantastiske steder, og ikke minst, vi skal på andre sida av jorda(!). Jeg gleder meg som en unge og tenker omtrent bare på denne turen om dagen :). Nå skjer det snart!

Innlegget er skrevet av Kim Andre Støvind, nestleder i NHFU Oslofjord Vest.

Følg med på turen her.

Stadig fastklemt i komfortsonens klør!

Mennesker er et flokkdyr og det vil naturlig henvende seg til andre for å søke trygghet. Denne tryggheten gir oss rom til å utvikle oss selv. Skape relasjoner, bli kjent med nye mennesker, utveksle erfaring og sist, men ikke minst få nye venner og dele livets gleder og sorger med!

Men som funkis har man ofte opplevd å bli utestengt fra denne sosiale flokken, og dette på bakgrunn av at vi avviker fra den normative såkalte normalen. Vi har opplevd utfrysing, å bli tilsidesatt, samt umyndiggjøring på det groveste. Samfunnet sender oss en ignorant mine, samt et uvitende blikk og sier: «du er ikke som oss og derfor får du ikke bli med inn i livets store selskap». Vi blir videre vist varme og sympati, men ikke nestekjærlighet og resepkt. I mange år kjemper mange av oss for å motbevise dette indoktrinerte og pasifiserende bilde av det å være en funkis. Vi kjemper med nebb og klør, mens hjertene til våre nære og kjære blør; hvorfor får ikke disse vakre menneskene vandre inn i «det gode selskap sin dør?»

Noen ganger kjennes kampen endeløs og man blir derfor helt maktesløs! Man blir desperat og tror at man, helt alene i denne verden bor! Man famler i blinde og blir kanskje oppslukt av sorg eller sinne.? Man blir eldre og tror at denne smerten skal forsvinne og at omgivelsene omsider skal vise en større grad av forståelse og la fordommene sine forsvinne. Dette skjer ofte, men ikke alltid. Men etterhvert som man blir eldre, lærer man å erkjenne livets faktum og oppsøke miljøer som man har noe til felles med. Dermed blir sorgen som mange av oss kan erindre litt mindre, men den vil aldri forsvinne.

Kjære med-funkiser; er det mange av dere som kan kjenne seg igjen i dette? Er det mange som er følt seg aleine og kanskje litt ensom og forlatt? Kanskje du følte at ingen var som deg og at du ikke klarte å passe inn? Ta det med ro, kjære venn; du er ikke aleine! Vi har alle på et tidspunkt i livet følt det samme som deg!

Kjære følgesvenn, det er nok nå! La oss på barrikadene sammen stå! Rope til vi er både gule og blå; for rettferdigheten og likeverdet må vinne, men da må vi alle gi slipp på vårt barnslige sinne! Ikke gjem deg bak din stol eller bak et dårlig minne, men unn dine med-funkiser å vinne. Elsk din neste og kast dine fordommer på dør og tre ut av konfortsonens klør!

likeperson

Sammen skal vi er gå inn i fremtiden! 💪❤️

Beste hilsen likepersonteamet i NHFU.

Proud, strong and visible!

Marianne og Tamarin fra NHFU er i Brussels med Uloba på Freedom Drive for å sette fokus på spørsmål om retten til nok assistanse (Brukerstyrt Personlig Assistanse).

Under kan du lese innlegget Tamarin Varner skriver om turen.

Today I have participated in something huge. I’ve shown the city of Brussels that being disable is also a way of living life, it’s MY life. We have marched through the city showing the community that we are PROUD, STRONG and VISIBLE! Because in some countries disable people get hidden away and society see us as a burden and a shame. This is NOT true! Disability is just a phrase that explained a certain amount of people, but is does NOT define us! We are students, daughters, moms, citizens, all with desire to participate and share our strong voice so everyone can feel heard and be acknowledged. Because THAT is a human right. 👊🏼💪🏼


#proudstrongvisable 

Norges Handikapforbund trenger en fremtid!

Når jeg hører unge voksne fortelle om at de må velge mellom å gå på skole, og å trene, så er det et bevis på at Norges Handikapforbund fortsatt trengs!

Vi trengs, fordi funksjonshemmede fortsatt stiller seg spørsmål som for eksempel:

Kommer jeg meg ut for å møte venner i dag?
Kommer jeg meg inn den døra på det utestedet jeg vil på?
Eller, er jeg en belastning for mamma og pappa?

På det siste spørsmålet ville de fleste foreldre heldigvis svart nei. Problemet er at svaret ofte er nei på de to andre spørsmålene også. Vi vet i tillegg at selv om mange foreldre sier nei, er mange foreldre avhengig av hjelp, hjelp de ikke alltid får.

Det som er enda verre er at noen funksjonshemmende føler seg som en belastning for samfunnet, blant annet fordi at når vi ikke får den hjelpen vi trenger, kan vi begynne å tenke: Er det slik at kommunen ikke har råd til å ta vare på meg? Jeg vet at kommunen har mange tøffe prioriteringer, men det ville vært trist med et samfunn der funksjonshemmende ikke fikk delta!

Derfor er det så viktig at Norges Handikapforbund satser på ungdom, nettopp fordi vi også i fremtiden skal kjempe for at alle deltar, uten å tenke at vi er en belastning for vårt eget samfunn, uten å bekymre oss for om vi kommer oss inn døra, og uten å tenke at vi er en belastning for mamma og pappa!

Lennart

Innlegget er skrevet av Lennart Sølsnes Røsten, som er styremedlem i NHFU Trøndelag.