Velkommen til FunkFest 2017!

18446993_744246282448234_2202319556973996896_n

FunkFest er en festival som i år arrangeres 25. – 28. september i Oslo! Det er tredje året vi inviterer til denne happeningen i hovedstaden, og er en festival med kulturelt, kunstnerisk og akademisk innhold som skal skape mangfold og likeverd. Den røde tråden gjennom arrangementene er forskjellige aspekter ved det å leve med en funksjonshemning og arrangeres av Handikapforbundet i Oslo. Alle arrangementene er gratis!

Litt om årets arrangementer:

«Drømmenes mål» Mandag 25. september på Sentralen kl. 18-20

Samtale med blant andre fotograf Erik Norrud, paralympicsveteran Sverre Bergenholdt og Handikapnytts redaktør Ivar Kvistum. Norrud vant nylig Fagpressens fotopris 2017 for sin bildeserie «Drømmenes mål», der han portretterte ulike para-utøvere for Handikapnytt og Dagbladet.

«Mari Storstein- Søsken» Tirsdag 26. september på Sentralen kl. 19-21

Denne høsten har vi fulgt filmregissør Mari Storsteins Søsken på Tv2. Der har hun fulgt seks søskenpar i over to år hvor et av søsken har en funksjonsnedsettelse. Denne kvelden får vi en eksklusiv førpremiere på siste episode. Deretter blir det en samtale mellom tidligere likestillingsombud Sunniva Ørstavik og Storstein. Her får vi et innblikk i historien bak serien og hvorfor denne er så viktig.

Frihet og funksjonsnedsettelse Onsdag 27. september Kulturhuset kl. 1630-1745

Hva vil det si å være fri? Det økende fokuset på rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser, utfordrer filosofiske begreper om hva frihet innebærer. I denne samtalen vil vi utforske relasjonen mellom frihet, avhengighet og gjensidig avhengighet. I samarbeid med Forskningsdagene byr vi på en spennende samtale om Frihet og funksjonsnedsettelse. Der vil professor Inga Bolstad og forker Halvor Hanisch utfordrer spørsmålet «Hva vil det si å være fri?» i samtale med Jørgen Foss.

Skriveworkshop- poesi og prosa Torsdag 28. september kl. 17-21

Liker du å skrive, og kunne du tenke deg å tilbringe en ettermiddag med andre som deler interessen? FunkFest inviterer til et skriveverksted for deg som enten er vant med å dele tekster med andre, eller deg som har lyst til å prøve det for aller første gang. Vi skal gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger og skape en positiv atmosfære for skriveglede. Verkstedet ledes av Helle-Viv Magnerud, som både er veldig opptatt av poesi og av å samle hyggelige mennesker i samme rom. Hun kommer til å snakke litt om poesi, gi dere noen oppgaver og vise fram videosnutter med slam-poesi. Det er begrenset antall plasser (15 stk) med bindende påmelding til bianca.lokkeberg@nhf.no

Advertisements

Er Norge villige til å ta sitt ansvar?

Det et 9 millioner flyktninger med nedsatt funksjonsevne i verden. Likevel er det få som kommer til Norge. Har de ikke behov for å flykte hit? Hva om det er vi ikke lar dem få komme?

«Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse,» står det i menneskerettighetene artikkel 14. Dette gjelder selvsagt også mennesker med nedsatt funksjonsevne. Hvorfor flykter ikke flere? De har utfordringer med å bevege seg, som gjør at de sjeldent klarer å flykte selv. Dette gjør dem til de mest sårbare.

Krig fører til at mange mennesker får varige skader. Noen kan ha blitt skadet av norske våpen, som konsekvens av at vi ikke krever sluttbrukererklæring fra land vi selger våpen til. Har vi ikke et ekstra ansvar for å hjelpe dem som har blitt skadet av våre våpen?

Regjeringen vil ikke prioritere å ta imot flyktninger som trenger medisinske bistand. Sannsynligvis fordi det både kreves ytterligere menneskelige ressurser og store økonomiske bevilger. De som trenger det mest, får altså ikke komme til Norge – til tross for at vi bor i et av verdens rikeste land. Kan det forventes at andre land tar sitt ansvar, når selv ikke Norge gjør det?

Det er best å hjelpe flyktninger i leirer i nærområder – mener noen politikere. Men mange av disse leirene byr på fryktelige og uverdige forhold. Dette går spesielt utover dem med nedsatt funksjonsevne. De kommer bakerst i en lang kø når det deles ut nødhjelp. Samme mulighet til å gå på skole får de heller ikke. Spesialundervisning som mange barn trenger, finnes sannsynligvis ikke. Hjelpemidler og profesjonell assistanse som både barn og voksne er avhengige av for å fungere i hverdagen, eksisterer i svært liten grad- om det finnes i hele tatt?

Er det da best å hjelpe flyktninger i nærområder – under slike forhold? Vi kan ikke sitte å se på lidelsen ute i verden og samtidig være oss selv nok. Vi må hjelpe flere flyktninger, og da spesielt de ekstra sårbare. Det handler om å fremme rettferdighet i en urettferdig verden, om å gi håp og muligheter i det håpløse. Det vil koste både økonomisk og menneskelige ressurser. Det vil kanskje til og med føre til at vi ikke kan få alt vi ønsker oss, slik som lavere bensinpriser og lavere skatter. Jeg tror at flyktninger vil berike og utfordre samfunnet – dersom de blir inkludert i fellesskapet. Er vi egentlig villige til det?

 
Nora 2Innlegget er skrevet av Nora Spitalen,
styremedlem NHFU Agder.

Nora er med i NHFU sitt internasjonale utvalg. Les mer om utvalget her og her.

Denne kronikken sto i Fedrelandsvennen 8 august.

 

Unge velgere kan avgjøre valget

Kjære unge velgere. Kjære stemmeberettigede. Kjære Norge. Til høsten er det valg! Til høsten skal vi løpe til stemmelokalene og gjøre vår plikt som borgere. Vi skal være engasjerte, tydelige og si i fra med stemmeseddelen vår! Og vi skal stemme og være stolte da vi beveger oss inn i lokalene. Demokrati er ikke en selvfølge. Og vi er så heldige som kan si i fra og stemme. For det er nettopp det vi gjør med stemmeseddelen, vi peker ut retningen vi ønsker landet skal gå i. Hver enkelt stemme er av stor betydning. Din stemme er av stor betydning!

Vi prater om politikk hver dag. Og ofte uten å tenke over at det faktisk er politikk. Rundt frokostbordet. Med venninnegjengen. På skolen og med besteforeldrene våres prater vi politikk. I hverdagslivet pakker vi politikk inn i dagligdagse samtaler. Politikk er skole, det er feminisme, globalt miljø og psykisk helse. Og en hel del mer. Politikk er hjertesakene våres, ja det vi virkelig brenner for! Tilgjengelige helsesøstre på skolen, bedre kollektivtransport og tegnspråk er hjertesaker som stadig dukker opp i samtale med min vennegjeng. Og da sitter vi gjerne henslengt i sofaen med sjokoladen bare en armlengdes avstand unna. Og øynene gløder like mye av oss når vi prater om tilgjengelige helsesøstre som når vi prater om den heite tinderflørten. Fordi det engasjerer oss skikkelig!

Andelen i alderen 18 til 21 er mindre synlige i stemmelokalene enn resten av befolkningen, dette må vi gjøre noe med! I år skal ungdommen gjøre en forskjell! For uansett bakgrunn har alle norske statsborgere stemmerett! Og vi har hemmelig valg. Dette privilegium kan vi ikke ta for gitt. Vi må vise at vi ungdommen også bryr oss om framtida vår. For det er vi som skal bære framtida, er det ikke?

Her kommer tre råd fra meg fram mot valget:
1. Engasjer deg! La deg bli provosert av urettferdighet. Opprømt og glad når verden smiler. Og aldri, og da mener jeg aldri slutt og kjemp for det du brenner for!
2. Engasjer deg i felleskap med andre! Ditt engasjement smitter. Og ikke vær redd for å være uenige i lag med venner. Det er sunt å ikke alltid være enige. Flere perspektiver og vinkler styrker dessuten refleksjonen vår.
3. Og husk å stem. Sett mobilen på alarm. Våkne opp til en av de viktigste dager i livet ditt og gjør deg klar til å være med på å påvirke valget. Til valglokalet kan du komme som du er.. Oppmuntre lærerne dine til å lære klassen om partiprogram og valgkampsakene til de ulike partiene. Er kanskje valgkampsaken til ett parti forenelig med din hjertesak? Og hvis du føler du ikke har nok kunnskap til å ta et valg – stem da heller blankt. En blank stemme er ikke en stemme forgjeves. Det er en stemme for demokratiet.

Ha et godt valg! Og du? Husk at akkurat din stemme kan påvirke valget!

idaStem for friheten vår! Stem for demokratiet vårt! Stem for deg selv og stem for framtida vår som er rett rundt hjørnet!

Innlegget er skrevet av Ida Hauge Dignes, nestleder i NHFU Oslo

 

Årets vakreste eventyr!

Da er Storbyweekend øve for denne gang og alle har reist kvart til sitt. Dette har vert ei innholdsrik og minnerik helg. Meg og Vigdis var litt tidlige på hotellet, så vi tok i mot deltakarane når dei kom ein etter ein. Noen heseblesande, for kvifor hadde vi lagt overnattingen til hotellet som låg på toppen av byens bratteste bakke?! Ja jo, beklager det. Men hotellet fyltes no opp med latter og smil fra første sekund, så dette lovde godt.

IMG_2403.CR2

Vi starta helga torsdag på litteraturhuset der vi fekk noen gode ord av vår kjære NHFU-ledar Marianne etterfulgt av våre nye venner fra Fedoma som hadde tatt veien fra Malawi. Videre fekk vi et innspirerande foredrag av Bevegelsesbegeistring og ein knall avsluttning av At Group med Andreas Aase Løseth i spissen. (Alt kan sjåast på var Facebook-side).

bevegelsesbegeistring

Fredag våkna vi opp til regn, men som kjent så er det ikkje dårlig vær, bare dårlig klær. Så vi kledde på oss og tok turen til Fløien. Sikta på toppen var vel heller så som så, men inne i kafeen var det godt og varmt, god stemning, mat og drikke var det der og. Så turen blei koselig den. På kvelden var på Peppes å spiste middag. Her fekk vi og info om likepersonsarbeid og gitt ein hilsen til fedoma.

IMG_2407.CR2

Laurdag var det klart for Funkisdagen som gikk av stabelen på festplassen. Dette er et arrangement som vises at alle har ein likeverdig plass i samfunnet. Vi sto på stand, fekk med oss konsertene og all den gode stemninga som var der. Tamarin Varner ble kåret til årets funkis, noe som var veldig velfortjent! Sola var til og med framme ein periode. På kvelden fekk ein del av oss styling før det var tid for middag.

19399729_1781266975235194_9216531384830883713_n

19260598_1779855855376306_8102677657745859364_n

Søndag var heimreisedag. Denne dagen blei det delt ut ekstra mange klemmar og felt nokre tårer. For makan for ein god gjeng vi i NHFU er!

Det har vore ei god helg med mange flotte menneske, det har vært kjekt å treffe gamle venner igjen men og har vi fått nye venner. Sjølv om det har regna kvar dag har detta blitt til solskinn gjennom smil, latter og et fantastisk samhald.

IMG_2445.CR2.jpg

Innlegget er skrevet av Anette Tranøy, organisasjonskonsulent i Norges Handikapforbund  Sørvest og leder i NHFU Sørvest.

Mitt liv som inspirasjonspornostjerne

Dere har kanskje hørt begrepet «inspirasjonsporno». Det beskriver tanken om at funksjonshemmede er inspirerende, bare i kraft av å være funkjsonshemmede. Ikke-funksjonhemmede blir inspirert av at funksjonshemmede klarer seg «tross alt», og ikke-funksjonshemmede føler at deres egne problemer blir satt i perspektiv. Cute.

Begrepet ble oppfunnet av Stella Young i 2012, og hun snakker om det i denne TEDx Talken her. (Ikke se videoen med en gang. Da virker innlegget mitt mer alvorlig enn det egentlig er.)

Det var skikkelig hyggelig. Vi sang karaoke, og folk fra både Ad fontes og koret var tilstede.

På bordet bortenfor oss, satt tre stykker og drakk sjampanje (ja, i dette tilfellet skrives det nok slik). Han ene kom bort til meg og ga meg glasset sitt. «Wow!», sa jeg. «Får jeg hele glasset?». «Selvfølgelig», sa han. «Jeg elsker å se sånne som deg».

Wow! Han hadde skutt gullfuglen. Tråkket i den godhjertede hjertesalaten. Gitt meg så mye å jobbe med at han ikke kunne ane det. Fordi, jeg blir ikke sint av inspirasjonsporno. Jeg synes det er hysterisk morsomt. En gullgruve av uante muligheter. For nå har jeg et slags moralsk overtak og da har jeg lov til å være litt slem. Litt. Kanskje jeg kunne virke litt mindre inspirerende. Mer nyansert, y’know?

Samtalen utspilte seg omtrent slik:

Han: Jeg elsker å se sånne som deg!
Jeg: Er du sikker?
Han: Ja. Helt sikker! Kan jeg få gi deg en klem?
Vi klemmer.
Jeg: Du vet at jeg er kommunist, sant?
Han: Ja
(Jeg tror ikke han hørte meg)

Han: Skål!
Jeg: Soss 4 Life!

So inspired!

Alexander

 

Innlegget er skrevet av Alexander Petersen, sentralstyremedlem i NHFU og nestleder i NHFU Sørvest.

Valg 2017

Det har vært mye snakk om demokratiets styrker og svakheter den siste tiden, spesielt etter at Donald Trump startet sin presidentperiode i januar. The Economist Intelligence Unit har i sin demokratirapport for 2016, degradert det amerikanske demokratiet fra full democracy til flawed democracy. Dette på grunn av den lave tilliten til at politikerne representerer velgernes interesser, og på grunn av den lave valgdeltakelsen. Kun 57% av de stemmeberettigede brukte stemmen sin under presidentvalget, til tross for en polariserende valgkamp med hatefulle ytringer mot både kvinner, funksjonshemmede og andre minoritetsgrupper.

Norge er et land med relativt sett høy tillit til politikere, og høy valgdeltagelse, 78% brukte sin stemme under stortingsvalget i 2013. Vi i Norges Handikapforbund har lite statistikk som forteller om valgdeltagelse blant personer med funksjonsnedsettelser, men vi hører nok av historier om folk som har møtt på barrierer for å få utøve sine demokratiske rettigheter. Her er det to rettigheter som er spesielt viktige, jamfør FNs konvensjon artikkel 25 om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Her stadfestes prinsipper som at det skal være hemmelig valg, og at man skal «sikre at velgernes vilje kommer fritt til uttrykk». Hvordan kan man sikre dette hvis ikke valg er tilgjengelige for alle?

Når vi snakker om at et valg skal være tilgjengelig, så er det forskjellige ting vi mener: Fysisk tilgjengelighet i selve bygget, kognitivt tilgjengelig informasjon om hvor og hvordan man kan stemme, overkommelig avstand i lengde og tid og transportmidler for å komme seg til valglokalet.

Et forslag til hvordan man kan heve valgdeltagelsen generelt, har vært å innføre E-valg, hvor man kan stemme over internett. I rapporten Evaluering av forsøket med e-valg 2011, så kunne vi lese om hva funksjonshemmede opplever som hindere for tradisjonell valgdeltagelse. 88% av de spurte personene med funksjonsnedsettelser mente at «det å delta ved valg er en borgerplikt», likevel slet flere med problemer. Her kan vi finne følgende utsagn:

Bevegelseshemmet mann: «Valget blir jo ikke så veldig hemmelig i og med at valgfunksjonæren må hjelpe med alt.»

Hørselshemmet kvinne om å stemme uten tegnspråktolk: «Følt meg usikker, jeg har sett på folk – hva andre gjør, så det har vært litt tippekonkurranse. De siste årene har jeg ikke stemt.»

Synshemmet kvinne: «Har opplevd det å gå å velge som krenkende. Jeg vil ha med faren min, men jeg fikk ikke lov fordi det skulle være hemmelig valg, men valgfunksjonæren som jeg ikke kjente – hun kunne være med!»

Bevegelseshemmet mann om E-valg: «Det hadde vært fint hvis det var enkelt å bruke, for da ville du slippe å bruke penger på taxi eller assistent. Får en viss sum penger å ta drosje for. Hvis TT-kortet skal holde, så rekker du kun til cirka en drosje tur-retur i måneden. Ellers må jeg få tak i sjåfør og bruke egen bil eller bruke egne penger til taxi.»

Om E-valg skulle bli vanligere i framtiden, så er det selvfølgelig fortsatt viktig at fysiske stemmelokaler er tilgjengelige. Bare ved å få fram et så stort mangfold som mulig i stemmeavgivningen, kan vi sikre at de folkevalgte i størst mulig grad gjenspeiler befolkningen. Så vidt vår kunnskap rekker, så har vi i dag ingen stortingsrepresentanter med en funksjonsnedsettelse. Det er essensielt at vi er representerte på Stortinget så vel som i kommunestyrer, for å bringe våre viktige synspunkter til de innerste kretser av politikkutforming.

Valget den 11. september kommer til å være her før vi vet ord av det, og vi oppfordrer alle våre medlemmer til å bruke sin stemmerett til å støtte partiet de mener best representerer våre saker. Hvis dere møter på barrierer for å stemme på grunn av deres funksjonsnedsettelse, så oppfordrer vi dere til å si ifra til oss. Sammen er vi sterkere, og vi krever akkurat like mye innflytelse over demokratiet som alle andre.

img_6364_2

Innlegget er skrevet av Bianca Bernhoft Løkkeberg, Interessepolitisk rådgiver i NHF Oslo.

 

FARE: Ekteskapsloven trues av dinosaurinvasjon

19619246_10158943714280068_1634030778_oDebatten om homofiles rettigheter er en diskusjon som har pågått omtrent siden tidenes morgen. Som en forkjemper for Lesbiske, Homofile, Transer og Bifiles-rettigheter mener jeg at det er på tide å legge denne debatten død.

Ekteskap mellom likekjønnede har faktisk vært tillatt i det norske lovverket helt siden 2009, men dette har tydeligvis ikke trådt ordentlig i kraft før den norske kirke innførte en ny liturgi som tillot alle uansett «gay or straight» å gifte seg i kirken i år. Dette viser at Norge har gått et skritt i riktig retning. Det vil si hvis dette ikke trer i kraft da:

Den 25. april 2017 publiserte VG nyheten om at Krf vurderer å føre ekteskapsdebatten opp igjen i partiet, og eventuelt kjempe for å reversere dagens ekteskapslov, slik at den bare skal gjelde ekteskap mellom menn og kvinner. Det var Møre og Romsdal KRF som fremmet dette forslaget, og det betyr ikke nødvendigvis at dette vil få gjennomslag. Men når Hareide selv sier at han ikke lenger vil motarbeide at debatten kommer opp igjen, da begynner det å bli skummelt.

Hvis vi skulle ende opp med en reversering av ekteskapsloven ville det være et stort tilbakeslag i forhold til hvor rettigheter for LHBT står i dag. Da ville vi rett og slett være tilbake i urtiden når det gjelder syn på forhold og ekteskap. Her tillater jeg meg å stille et kritisk spørsmål: Har vi ikke større problemer i verden, som er viktigere å fokusere på? Du vet verdensproblemer som terror, krig, sult og nød. I Norge burde politikerne heller tenke mer på tilgjengelighet, og å skape et bedre Norge for alle samfunnsklasser, enn hvem som skal få gifte seg med hvem?

Tiden er moden for fornying. Min mening er at ja man kan godt ha en tro og likevel være homofil. Krf er et parti hvor hele deres politiske syn bygger på kristne verdier og tro, samt det som står i bibelen. Det er også et parti med delte meninger. Og et av punktene som det er mest delte meninger om er: LHBT.

Slagordet til Krf er «Menneskeverd i Sentrum», og med menneskeverd kommer like rettigheter. Diskriminering av LHBT-personer bryter fundamentalt med KrFs verdier.

Samtidig tråkker de seg selv på foten, hvis de vil nekte homofile å inngå ekteskap i Kirken. Det vil i såfall være en form for diskriminering, noe som faktisk er forbudt i følge diskrimineringsloven om seksuell orientering. I paragraf 5 står det klart og tydelig: «Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk til en person som den som diskrimineres har tilknytning til». Er ikke homofile/bifile like mye verdt som heterofile?

Flere steder i verden opplever vi stadigvekk at kjærligheten blir forsøkt undertrykket av regler, og grusomme tiltak. Ta for eksempel Terrorangrepet rettet mot LHTB i Orlando i 2016, eller nå nylig i Indonesia hvor et homofilt par ble dømt til 85 stokkeslag på grunn av deres legning. Det skjærer meg i hjertet hver gang jeg hører om slike hendelser som åpenlyst viser et hat mot denne gruppen. Flere av mine venner tilhører jo LHBT-miljøet, og jeg vil si at det må føles like ille å bli diskriminert for sin legning som for sin funksjonshemming.

At ekteskap skal være forbeholdt mellom menn og kvinner, er et synspunkt hentet fra urtiden! Vi lever i det 21. århundret, og da mener jeg at man bør ha kommet lengre enn dette! Støtt kjærligheten uansett om den er gay or straight. Det det hele handler om er noe så enkelt som at to mennesker elsker hverandre. Så da spør jeg: Kjære Krf og alle andre som er imot LHBT-miljøet. Vil dere være en del av «Dinosaurgenerasjonen» eller vil dere tre inn i den «Moderne» generasjonen?!?

Innlegget er skrevet av Marie Iversen Bjørn styremedlem i NHFU Øst og praktikant i NHFU.