Identitet, sjølvbilde og eigenverd – ein livslang prosess

Me har alle eit opphav, ein familie, ulike livspreferansar og ei tru. Me er alle vakre individ og det i kraft av å vere eit unikt menneske. Me har alle ei historie, ein draum, ei drivkraft og me har alle eit genuint ynskje om å få lov til å realisera oss sjølve. Oppleva kjærleiken, få ei utdanning og ein jobb som ein trivast med; samstundes som me sjølvsagt ynskjer å føle oss vell med eigen kropp og sjel. Få venner som me kan dela stundene med. Livet har mange fasar, epokar og dimensjonar. Og i løpet av eit langt liv, vil dei fleste av oss, få gleda av å oppleva mange av dei.

Menneske kjem i alle slags variantar og former, men samstundes er me alle vakre. Skjønnheita har mange falsettar…..men dessverre er det «lett» å gløyme det. Fordi me altfor ofte blir presentert for fiktive normer og forventningar ifrå samfunnet. Ulike «glansbilde», som fortel oss korleis me skal sjå ut, korleis me skal oppføra oss, kva som er forventa oss; og dette for at me skal kunne beherska genistreken, det er å «passe inn» eller «vere kul». Det er evigvarande jag; korleis skal ein få dette til, når ein kanskje ikkje normativt, er heilt A4?? Man blir kanskje paralysert av skrekk, frykt eller redsel?? Men det er ingen som ynskjer å sitte passivt på «gjerde» eller «fryse i kulda», det kan eg lova deg!

A4 ramma er trong, veldig trong, den rommar dessverre ikkje alltid, det store mangfaldet i samfunnet. Dette er veldig sørgjeleg og det er eit stort paradoks. Kven var som konstruerte dette, innsnevra verkelegheitssynet??? Korleis skal ein då lære seg å bli glad i seg sjølv? Korleis skal ein då lære å erkjenne seg sjølv; bli tilfreds meg eige individ og figur? Dette kan opplevast veldig krevjande. Spesielt for oss funkisar. Då me allereie avviker frå den normative normalen, på det fysiske plan, på eit eller anna nivå.

Eg vil kalla meg sjølv for ei mangfaldig kvinne og eg er ein avvikar på mange frontar i livet. Men også ganske normal.

Eg har røter i to ulike land; eg er fødd i det eine og oppvaksen i det andre. Faren min kjem ifrå det eine og mor mi ifrå det andre. Eg har vore funkis heile livet, samstundes som eg er oppvaksen ein plass, der me hadde minimalt med materielle goder. Men masse genuin kjærleik. Ein måtte fort lære seg disiplin og korleis ein skulle takle livets mange store og små utfordringar! Det er som kanskje var ei sjølvfølge for naboen, var ikkje ei sjølvfølge for meg. Livets små og store materielle og sosiale bonusar, var noko som eg fekk gleda av å tileigna meg, i ung vaksen alder. Livet har lært meg at ein må YTE, før ein kan NYTE! Dette gjelder alle menneske; men spesielt for oss funkisar. Nokre gonger må man gjere krav på sinn rett, sjølv om omgjevnadane står og rister på hovudet; Kva faen, veit vell dei??? Dei har ingen rett til å dømme. Me er alle ansvarleg for vår eigen lykke og man må våge å hevde vår rett!! Eg er også eit menneske og er i min fulle rett, til å realisere mine ynskjer og draumar.

Slik er det også på andre områder i livet, eller rettare sagt på dei fleste områder. Ein må evne og forme seg sjølv, erkjenne livets faktum og finne sine eigne styrkar. Identitet er noko som fortel noko om eit menneske, men den er ikkje absolutt! Det er eit abstrakt faktum som formast gjennom livet; og eigenverd og sjølvbilde følgjer deretter. Det er noko som skapst, når ein ruller eller går; og det er det enkelte individ som sit i førarsetet. Omgjevnadane skal vere til hjelp, men ikkje til hinder og nokre gonger må man trå utanfor eigen konfortsone. Det er slik, me lagar rom for endring! Det er mange ting, man ikkje kan velje her i livet, men alle er ansvarlege for å forme sitt eige liv og eigen person! Kva er det som gjer deg lukkeleg? Kva ynskjer du å oppnå i livet?, Korleis kan du nå eigne mål? Kven kan hjelpe deg? Kva må eg sjølv gjere?

Ein må kunne elske seg sjølv, før ein kan elske andre; ein må hjelpe seg sjølv, før ein kan hjelpe andre. Spørsmålet er korleis kan ein elske og hjelpe seg sjølv? Korleis kan ein som menneske erkjenne seg sjølv som eit fullkommemenneske? Jo, ved å ha tru på seg sjølv og på livet. Ved å visa verda at me alle er perfekte og elskverdige, nettopp fordi me er oss sjølve; og fordi me evner og ta ansvar for eigen realisering og livslukke.

Så kjære, vakre medmenneske, funkis eller ei; lev livet, by på deg sjølv, ta vare på dine medmenneske og hugs at du er fullkommen på alle måtar, også om du har nokre skavankar, litt ekstra bagasje i sekken, nokre arr i sjela eller om du er så kalla «A4 menneske»! Livets opp og nedturar, små og store faktum, er noko som alle må leve med. Eller sagt på ein anna måte;

Det er berre nokre erfaringar; som man har tileigna seg på livets landeveg! Og dei er nett som kjærleiken; livets STØRSTE gåve! 😊vigdis

Vigdis G. Nielsen, likeperson og styremeldem i NHFU Sørvest.

Nysgjerrig på vårt likepersonsarbeid? Les mer her og her.

 

Mener du at vi må handle for å stoppe hatprat?

Da er du en av de vi ønsker invitere til Stopp hatprats nordiske treningsseminar i motnarrativer 17.-20. juni i Stavanger!

stopphatprat

Det fire dager lange treningskurset fokuserer på å handle mot hatprat gjennom motnarrativer basert på den helt nye europeiske håndboken «We CAN!». laget av Europarådet. Kurset vil fokusere på problemet slik ungdom møter det i dag og gjøre ungdom bedre rustet til å handle mot hatprat! En delegasjon av deltakere vil også delta på møte om hatprat i nordisk ministerråd.

Deltakerne vil utvikle ferdigheter og holdninger for å svare hatprat og lage sine egne motsvar som kan spres på og av nett. Disse kan være i form av kampanjer, aksjoner, videoer, memes, tekster, musikk, kunst, plakater, infographics, intervjuer, dokumentarer, historiefortelling, osv. Seminaret holdes i sammenheng med møte i nordisk ministerråd om hatprat og sexisme 21. juni, og en delegasjon fra treningsseminaret får delta på møtet.

Les mer i utlysningen her og søk om å delta innen 30. april her. Ta kontakt med post@stopphatprat.no om du har noen spørsmål eller send oss en melding på Facebook.

Hilsen oss i Stopp hatprat ❤

Lik behandling for alle flyktinger?

9 millioner av verdens flyktinger har en funksjonnedsettelse. Disse er noen av de mest sårbare blant flyktinger. De opplever større utfordringer enn mange andre både på flukt og i flyktningleire.

Mange av dem møter dessverre på vanskeligheter også når de kommer til Norge. I Handikapnytt 29.02.2016 leste jeg om hvordan en gutt med nedsatt funksjonsevne og familien hans ble møtt da de hadde fått opphold i Norge. 220 kommuner svarte nei til å bosette dem før en kommune sa ja. Det var ikke optimalt for dem å bo der, fordi guttens helsetilstand gjorde at familien burde bo i nærheten av et sykehus.

Denne familien var heldige som fikk komme til Norge. Flyktninger med nedsatt funksjonsevne kommer bakerst i en lang kø av asylsøkere – sannsynligvis fordi det krever store økonomiske ressurser å ta imot disse menneskene. Viktigheten av å bli møtt med respekt burde alltid komme før økonomiske spørsmål. Istedenfor å bli møtt med nei av land etter land, kommune etter kommune, er det avgjørende å bli møtt åpenhet og velvilje.

Det burde være naturlig for oss å bistå våre medmennesker på flukt, når vi er heldige og har ressurser til det – spesielt de som trenger det mest!

nora

Innlegget er skrevet av Nora Spitalen,
Norges Handikapforbunds Ungdom.

Dette leserinnlegget har også stått på trykk i lokalavisa i Aust-Agder, Agderposten og på Vårt lands verdidebatt på nett.

Nora er med i NHFU sitt internasjonale utvalg. Les mer om utvalget her og her.

Bli med på kurs om BPA!

NHF inviterer NHFs representanter i de kommunale rådene og tillitsvalgte til et to dagers kurs om brukerstyrt personlig assistanse. Vi ønsker også å gi plass til NHFUs medlemmer som jobber for en god BPA.

 

Deltakeravgift: 1000 kroner per person. Kost og losji inkludert. Reisekostnadene dekkes på rimeligste måte. NHFU-deltakere betaler kun 200 kroner i egenandel.

Dato: Kurset starter torsdag 11. mai kl. 15.30 og avsluttes fredag 12. mai kl. 15.00.

Sted: Scandic Asker
hotell. Adresse: Askerveien 61, 1384 Asker (gå avstand fra toget). Tlf.: 98 49 98 90

Påmeldingsfrist:
Tirsdag 18. april før kl.12.00. Påmeldingslenken finner dere her.

Programmet
finner dere her: Program BPA-kurs.

Spørsmål? Kontakt: 
Gladys Sanchez E-post: gladys.sanchez@nhf.no: 24 10 24 69.

Velkommen!

 

Positivt rullende, et fristed for rullestolbrukere

Positivt rullende ble opprettet for to år siden av meg og Anita-Elisabeth Bjørklund. Tanken var å lage et fristed for rullestolbrukere. Vi ville fokusere  på det positive, kontra det negative som det dessverre finnes nok av andre steder. Et sted der man kan vise hverandre at alt er mulig og ikke minst at man ikke er alene. På to år har vi snart rundet 650 medlemmer, og vi håper selvfølgelig at vi kommer til å fortsette å vokse.

positivt rullende

Medlemmene er aktive og vi får flere nye innlegg hver eneste dag. Det deles  tips og råd til reise, hjelpemidler, arbeid, rullestolsport, ulike andre aktiviteter, BPA, tilgjengeligelighet, økonomi, kosthold, utstyr, seksualitet, bil og mye mer. Mange deler bilder av opplevelser og andre deler morsomme videosnutter de har funnet på nettet. Listen er uendelig og variasjonen stor.

Det fine med Positivt rullende er at alle medlemmene er veldig ulike samtidig som alle har noe til felles. Diagnosene er mange og vi har noen i alle aldersgrupper. Jeg føler meg ikke alene lenger, og jeg vet at jeg når som helst kan skrive et innlegg og få svar på spørsmålene mine av mennesker som lever med de samme utfordringene som meg, og som har erfaringer som er gull verdt.  Det er også fint for nyskadde å se på «veteranene» i gruppen. Det å se at ting man trodde var umulig kanskje er mulig likevel kan bety mye når man får livet snudd på hodet og føler seg både alene og sårbar.

Vi vil at det skal være trygt for medlemmene våre, så vi har valgt at alle innlegg skal godkjennes av oss først. Vi har en regel om at det ikke skal legges ut innlegg som er ment å være negaitive. Det er selvfølgelig forskjell på ren negativitet og et lite hjertesukk.  Gruppen er laget primært for rullestolbrukere, men vi har også noen pårørende og andre som har nytte av å være med.

Norge har mange rullende, og vi vil nå ut til så mange som mulig. Vi håper at ryktene om  vår fantastiske fellesskap kan spre seg.

Cecilie Bjørndal er 27 år og medlem i NHFU Nord-Norge.

Funkis, likeperson, medmenneske og student

Hei, alle vakre NHFU-arar!

Mitt namn er Vigdis og eg er ei dame som likar hardt arbeidt og ein god innhaldsrik diskusjon, men også ein god latter i lystig lag!

Eg er genuint oppteken av individet i samfunnet og deira rettigheiter. Ein må kunne få lov til å vere seg sjølv 100% og ein skal få mogelegheit til å realisere draumane sine. Uavhengig av kor ein kjem ifrå, om man er funkis eller ei, eller om ein berre har litt ekstra med i bagasjen, på ferda langs livets landeveg.

Eg har sjølv CP og har vore funkis heile livet. Eller som eg pleier å sei: «Æg æ litt skral til beins og i ny og ne, får æg ein spasme.» Eg er medlem av NHFU Sørvest og på slutten av fjoråret var eg så heldig å bli godkjent som likeperson i NHFU! 🙂 Har du høyrt om likepersonarbeid?

NHF definerer likepersonarbeid slik:

«Likepersonarbeid er organisert kont mellom to eller flere personer med likhet i diagnose og/eller livssituasjon. Kontaktens hensikt er å formidle bearbeidede praktiske og følelsesmessige erfaringer, erfaringer som andre kan dra nytte av under bearbeiding av egen situasjon».

Ein likeperson kan vere god å ha, uavhengig av kva slags studium ein er på i livet. Ta til dømes meg sjølv. For om lag fira år sidan, gjekk min store barndomsdraum i oppfylling og vart sosionomstudent ved universitet i Stavanger. Endeleg skulle få lov til å; utfolde meg som menneske, dra nytte av mine livserfaringar, utdanne meg, og til sjuande og sist, ta eit sort steg, på mi sjølvrealiserande reise. Eg var ubeskriveleg glad og spent! Lite visste eg om kva som venta meg.

Byrjinga på studentlivet vart så absolutt ikkje slik som eg hadde førestilt meg. Det var veldig lærerik og interessant, men eg kjente meg mutters åleine. Ingen var som meg, men eg vart etter kvart ein «kjent» person blant medstudentane. «Alle viste kven Vigdis var, pga. av mitt fysiske ytre, men det var liten interesse for å bli kjent med individet VIGDIS. Eg lukka meg inn i eit skal og prøvde å beskytte meg sjølv. Eg vart sint, lei og veldig oppgitt! Samstundes som eg på dåverande tidspunkt, også elles var i ein krevjande livssituasjon. Derfor blei det mange humpar på vegen mot å bli sosionom. Men eg hadde eg alltid MÅLET klart i sikte!

Eg sakna å ha nokon å snakke med, då hadde eg ikkje ein gong høyrt om, at det er noko som heiter likeperson. Er det noko den fyrste tida som student lærte meg, så er det at ein må by på seg sjølv, ta initiativ og rett og slett bare gje dine medmenneske litt tid. Ein må utforska eigne grenser og stige ut av eigen komfortsone. Men viktigaste eg lærte var kunsten å be om hjelp. Det er ein kunst og nettopp kunne be om hjelp, men når ein knekker koden, så blir det ditt viktigaste verktøy; for å kunne nå dine eige mål i livet. Og i dag kan eg nyta studentlivet og livets små og store gleder! Og eg likar det!

Det er nettopp derfor NHF og NHFU satsar på likepersonarbeid! For det er ikkje alltid så, mykje som skal til. Berre eit lite puff eller eit lite heiarop på vegen! 🙂 For me i NHFU heier på alle flotte funkisar der ute og me vil gjerne hjelpe til!

Så ta kontakt med meg på eller min gode likepersons-kollega Sadia på Facebook, Twitter eller via mail. Meir info finn du på våre nettsider.vigdis

Alt kan skje og med dei rette verktøya får me det til! 🙂

Vigdis G. Nielsen, likeperson og medlem i NHFU Sørvest.

I’m not your inspiration, thank you very much

Vi kan lære mye fra funkis-bevegelsen i England. Det var blant annet her uttrykket «inspiration porn» ble utviklet av aktivisten og komikeren Stella Young. Ta gjerne en titt på hennes treffende video «I’m not your inspiration, thank you very much».

Bilderesultat for stella young

Journalisten David M. Perry skrev nylig et innlegg om tre måter funksjonhemmede ofte fremstilles på, altså tre typer inspirasjonsporno. Her gjengis disse tre måtene, på norsk.

Hva menes så med begrepet inspirasjonsporno? Altså, funksjonshemmede fremstilles ofte «pornografisk», ikke seksuelt, men pornografisk i den betydning at man forsøker å få frem følelser hos den som mottar budskapet. Det motsatte av dette er å vise den virkelige opplevelsen hos personen.

Han nevner tre former for inspirasjonsporno:

  1. I den første formen av inspirasjonsporno gjør en funksjonshemmet noe helt vanlig, for eksempel å dra ut på byen, eller som Ida skriver i det forrige blogginnlegget å ta bussen. Mottakeren av dette føler seg inspirert. «Wow, se hva hun gjør på tross av sin funksjonshemming».
  2. I den andre formen for inspirasjonsporno handler det om at en person som ikke er funkjsonshemmet gjør noe snilt for en funkjsonhemmet. Dette kan handle om at man er «snill som henger med sin funksjonshemmede venn», eller «spør en funksjonshemmet på date». Her behandles funksjonshemmede som hjelpesløse objekter som det gjøres noe med og personen som inviterer fremstilles som at de gjør «en god gjerning».
  3. I den siste typen, også kalt «tragedie-porno» fremstilles funkjsonhemmede som mennesker med forferdelige skjebner hvor fokuset er at en selv skal «se ting i perspektiv og være takknemmlig for at man hvert fall ikke har det så ille som dem«. Her skapes det en situasjon hvor den funksjonshemmedes opplevelse skal skape en følelse hos mottakeren av budskapet.

Det gjennomgåenede i alle formene er at det ikke settes noe fokus på samfunnsmessige hindre for å delta, som utilgjenglige busser og toaletter, trapper eller fordommer.

Perry avslutter med dette: Vi må stå sammen. Funksjonshemmede er en naturlig del av menneskelig mangfold, og  må være en helt naturlig del av samtalene vi har om likestilling og inkludering.