Vi kan ikke godta det!

Jeg heter Rina Wesenberg og er fra Kristiansand, men jeg bor i Oslo. Jeg har Cerebral Parese (høyresidig spastisk hemiplegi.) Det at min funksjonsnedsettelse er synlig har gjort at jeg har opplevd en del ubehagelige opplevelser gjennom årene. På barneskolen var det veldig gøy å kalle meg «hemma». Jeg har opplevd systematisk mobbing i oppveksten, da spesielt rettet mot min funksjonsnedsettelse. Det gjorde at jeg konstant gikk på nåler, isolerte meg og fikk meget lav selvtillit. I de siste årene har jeg opplevd at ytringene kommer mer og mer på nettet og mindre i fysisk person. Jeg har opplevd og få meldinger om at ingen vil ha meg. Hvem vil ha en med en liten, spastisk hånd og et «hemma» hodet? Og de klassiske meldingene om at jeg er en byrde for samfunnet. Disse ytringene bygger mest på uvitenhet og lav kunnskap. Det folk ikke vet spesielt mye om er de redd for, det blir også lett å hetse. Jeg tror dette skjer mest blant de voksne, nettopp fordi de ikke lærte om forskjeller. Barn i dag virker det som om er mye mer åpne og til tider forståelsesfulle enn «den voksne garde». Det er bra at hatytringer mot funksjonshemmede blir satt på dagsorden. Jeg kjenner flere som har opplevd lignende ting som meg, det er viktig at vi nå blir hørt. Å oppleve hatytringer er vondt, men handikap-bevegelsen er sterk. Vi støtter hverandre og sier stort i fra om urett. Vi skal ikke godta det, og vi godtar det ikke å bli sett på som svake og annenrangs mennesker.

Rina
Innlegget er skrevet av Rina Wesenberg, styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom Oslo.

Advertisements

Eventyrreise til Amazonas

Nå er det snart bare 6 uker til vår tur til Amazonas og det er mange tanker rundt dette som jeg vil dele med dere.

Samboeren min, Vibeke Høili Johansen, satte i gang et turprosjekt som handler om at funksjonshemmede skal få oppleve blant annet padling i Amazonas. Denne turen er jeg heldig å få være med på, og dermed vil vi vise verden at funksjonshemmede får til så mye mer enn hva mange tror, vi vil åpne øynene til folk og vise hva vi er gode for.

Ja, nå er det kort tid igjen til turen, og dette er definitivt det største jeg har vært med på noen gang. Denne turen er en av få motivasjoner om dagen ettersom jeg ikke har jobb. Men, jeg vil jobbe. I Norge er det ca 85.000 funksjonshemmede som vil jobbe, uten jobb. Men mange ildsjeler blant oss, jeg er en av dem. Jeg har alltid drømt om å gjøre noe så stort som dette, og nå endelig skal jeg være med å utføre noe så stort!

Denne turen kan bli den eneste, eller starten på noe større, kanskje. Jeg leker med tanken om dagen, men tida får vise. Dette blir uten tvil et eventyr, og det har det vært så langt og. For tida handler vi inn utstyr, har planleggingsmøter, tar vaksiner og har kontakt med Frank Foldin, reiselederen vår. Dette er også spennende og jeg lærer mye ettersom jeg ikke er veldig bereist. I løpet av turen skal vi oppleve masse, soving i hengekøye i malokaer, på strand og i jungelen, under åpen himmel, fisking av piraya og annen fisk, smaking av helt ny mat, jungelvandringer og besøke mange fantastiske steder, og ikke minst, vi skal på andre sida av jorda(!). Jeg gleder meg som en unge og tenker omtrent bare på denne turen om dagen :). Nå skjer det snart!

Innlegget er skrevet av Kim Andre Støvind, nestleder i NHFU Oslofjord Vest.

Følg med på turen her.

Stadig fastklemt i komfortsonens klør!

Mennesker er et flokkdyr og det vil naturlig henvende seg til andre for å søke trygghet. Denne tryggheten gir oss rom til å utvikle oss selv. Skape relasjoner, bli kjent med nye mennesker, utveksle erfaring og sist, men ikke minst få nye venner og dele livets gleder og sorger med!

Men som funkis har man ofte opplevd å bli utestengt fra denne sosiale flokken, og dette på bakgrunn av at vi avviker fra den normative såkalte normalen. Vi har opplevd utfrysing, å bli tilsidesatt, samt umyndiggjøring på det groveste. Samfunnet sender oss en ignorant mine, samt et uvitende blikk og sier: «du er ikke som oss og derfor får du ikke bli med inn i livets store selskap». Vi blir videre vist varme og sympati, men ikke nestekjærlighet og resepkt. I mange år kjemper mange av oss for å motbevise dette indoktrinerte og pasifiserende bilde av det å være en funkis. Vi kjemper med nebb og klør, mens hjertene til våre nære og kjære blør; hvorfor får ikke disse vakre menneskene vandre inn i «det gode selskap sin dør?»

Noen ganger kjennes kampen endeløs og man blir derfor helt maktesløs! Man blir desperat og tror at man, helt alene i denne verden bor! Man famler i blinde og blir kanskje oppslukt av sorg eller sinne.? Man blir eldre og tror at denne smerten skal forsvinne og at omgivelsene omsider skal vise en større grad av forståelse og la fordommene sine forsvinne. Dette skjer ofte, men ikke alltid. Men etterhvert som man blir eldre, lærer man å erkjenne livets faktum og oppsøke miljøer som man har noe til felles med. Dermed blir sorgen som mange av oss kan erindre litt mindre, men den vil aldri forsvinne.

Kjære med-funkiser; er det mange av dere som kan kjenne seg igjen i dette? Er det mange som er følt seg aleine og kanskje litt ensom og forlatt? Kanskje du følte at ingen var som deg og at du ikke klarte å passe inn? Ta det med ro, kjære venn; du er ikke aleine! Vi har alle på et tidspunkt i livet følt det samme som deg!

Kjære følgesvenn, det er nok nå! La oss på barrikadene sammen stå! Rope til vi er både gule og blå; for rettferdigheten og likeverdet må vinne, men da må vi alle gi slipp på vårt barnslige sinne! Ikke gjem deg bak din stol eller bak et dårlig minne, men unn dine med-funkiser å vinne. Elsk din neste og kast dine fordommer på dør og tre ut av konfortsonens klør!

likeperson

Sammen skal vi er gå inn i fremtiden! 💪❤️

Beste hilsen likepersonteamet i NHFU.

Proud, strong and visible!

Marianne og Tamarin fra NHFU er i Brussels med Uloba på Freedom Drive for å sette fokus på spørsmål om retten til nok assistanse (Brukerstyrt Personlig Assistanse).

Under kan du lese innlegget Tamarin Varner skriver om turen.

Today I have participated in something huge. I’ve shown the city of Brussels that being disable is also a way of living life, it’s MY life. We have marched through the city showing the community that we are PROUD, STRONG and VISIBLE! Because in some countries disable people get hidden away and society see us as a burden and a shame. This is NOT true! Disability is just a phrase that explained a certain amount of people, but is does NOT define us! We are students, daughters, moms, citizens, all with desire to participate and share our strong voice so everyone can feel heard and be acknowledged. Because THAT is a human right. 👊🏼💪🏼


#proudstrongvisable 

Norges Handikapforbund trenger en fremtid!

Når jeg hører unge voksne fortelle om at de må velge mellom å gå på skole, og å trene, så er det et bevis på at Norges Handikapforbund fortsatt trengs!

Vi trengs, fordi funksjonshemmede fortsatt stiller seg spørsmål som for eksempel:

Kommer jeg meg ut for å møte venner i dag?
Kommer jeg meg inn den døra på det utestedet jeg vil på?
Eller, er jeg en belastning for mamma og pappa?

På det siste spørsmålet ville de fleste foreldre heldigvis svart nei. Problemet er at svaret ofte er nei på de to andre spørsmålene også. Vi vet i tillegg at selv om mange foreldre sier nei, er mange foreldre avhengig av hjelp, hjelp de ikke alltid får.

Det som er enda verre er at noen funksjonshemmende føler seg som en belastning for samfunnet, blant annet fordi at når vi ikke får den hjelpen vi trenger, kan vi begynne å tenke: Er det slik at kommunen ikke har råd til å ta vare på meg? Jeg vet at kommunen har mange tøffe prioriteringer, men det ville vært trist med et samfunn der funksjonshemmende ikke fikk delta!

Derfor er det så viktig at Norges Handikapforbund satser på ungdom, nettopp fordi vi også i fremtiden skal kjempe for at alle deltar, uten å tenke at vi er en belastning for vårt eget samfunn, uten å bekymre oss for om vi kommer oss inn døra, og uten å tenke at vi er en belastning for mamma og pappa!

Lennart

Innlegget er skrevet av Lennart Sølsnes Røsten, som er styremedlem i NHFU Trøndelag.

Vil du være med i en forskningsstudie?

Prosjektet heter: Ungdom med fysisk funksjonsnedsettelse og deres samarbeid med tjenesteytere i overgangen til voksenlivet.

Bakgrunn/hensikt: Prosjektet er en del av et tre-årig doktorgradsprosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Institutt for fysioterapi, og gjennomføres av stipendiat og psykolog Linn Skagestad. Det ønsker bl.a. gjennom kvalitative intervjuer å undersøke samarbeid mellom ungdom i alderen 16-21 år med ulike former for fysisk funksjonsnedsettelse og viktige tjenesteytere som for eksempel helsepersonell, lærere/annet skolepersonell eller NAV-ansatte.

Sentrale spørsmål er hva ungdommene er opptatt av og erfarer både i disse samarbeidene og i livene sine generelt, hvordan temaer ungdommene er opptatt av og behov de har inkluderes i samarbeidene, i tillegg til hvordan det legges til rette for en overgang til voksenlivet preget av ungdommens reelle medvirkning, samt samarbeid mellom de ulike tjenestene- og tjenestenivåene.

Hvem ønsker vi å komme i kontakt med: Inklusjonskriteriene er at ungdommene er mellom 16 og 21 år, har en fysisk funksjonsnedsettelse av motorisk, kognitiv, sensorisk, kommunikativ eller annen type (eller en kombinasjon), samt er samtykkekompetente.

Eksempler på fysiske funksjonsnedsettelser det kan dreie seg om er nedsatt syn/hørsel, nedsatt bevegelighet/funksjon som følge av ulike diagnoser eller tilstander som for eksempel cerebral parese, revmatisme, ulike muskel- og skjelettlidelser, ungdom som har gjennomgått organtransplantasjon, ulike fordøyelsessykdommer, ulike syndromer, alvorlig grad av astma eller allergier, hjerte- eller lungesykdom, multippel sklerose, epilepsi, ryggmargsbrokk, cystisk fibrose e.l.

Det sentrale er at ungdommene er i behov av tilrettelegging og tjenestebistand i noen form grunnet funksjonsnedsettelsen(e).

Når det gjelder kravet til samtykkekompetanse, utelukker ikke dette ungdom med lett psykisk utviklingshemning. Ungdommene kan være fra hele landet.

Deltakelse: Ungdommene kan melde seg på ved å sende svarsetningen «jeg er interessert i å delta i studien» på sms til prosjektleder Linn Skagestad på nummer 480 48 535. De vil da bli invitert til en samtale der de får litt mer informasjon om prosjektet og ulike måter de kan delta på. Dersom de etter dette fremdeles ønsker å delta, begynner vi på selve intervjuet.

Prosjektet er godkjent av Norsk Senter for Forskningsdata (NSD).

Spørsmål? Ta kontakt med:

Linn Julie Skagestad, Stipendiat
Institutt for fysioterapi
Høgskolen i Oslo og Akershus
Tlf: +47 480 48 535
www.hioa.no – Ny viten, ny praksis

HOLD AV DATOEN: 24-26. NOVEMBER

Den 24-26. november blir det Workshop-helg på Clarion Hotel The Edge i Tromsø!

Tegneserieropert_

Workshop-helgen varer fra 18.00 på fredag til 15.00 på søndag, og har tema: Våg å vær synlig! Hvordan bli sterke og kompetente talerør for egne hjertesaker? Her skal vi gjennom dialog, kursing og praktiske oppgaver, styrke egen kompetanse i forhold til det å våge å være synlige talerør for egne hjertesaker og funksjonshemmedes livsvilkår. Vi skal blant annet jobbe med det å finne egne måter å løse oppgaver på, slik at vi tør å ta ordet og sette dagsorden i våre lokalsamfunn. Oppfølging og støtte til å nå egne målsettinger i etterkant, er en del av kurset.

Samlingen er åpen for deg som allerede er medlem av NHFU, og for deg som er ny og vil vite mer om Norges Handikapforbunds Ungdom.

Dette er et lavterskeltilbud, så uansett motivasjon er helgen en god anledning til å være sosial og møte likesinnede. Vi håper at du har tid og mulighet til å delta!

Dato: 24-26. November 2017
Sted: Clarion Hotel The Edge, Tromsø
Påmelding og program: Kommer

NHF dekker reise og opphold. Assistenter følger med gratis. Dette er primært for unge i Nord-Norge, men om det blir ledige plasser åpner vi for personer fra andre regioner.

Vi gleder oss til en flott helg, og håper på å se både gamle og nye ansikter!

Ansvarlig for workshopen: soraya.baker@nhf.no, 47670365.