Funkis, likeperson, medmenneske og student

Hei, alle vakre NHFU-arar!

Mitt namn er Vigdis og eg er ei dame som likar hardt arbeidt og ein god innhaldsrik diskusjon, men også ein god latter i lystig lag!

Eg er genuint oppteken av individet i samfunnet og deira rettigheiter. Ein må kunne få lov til å vere seg sjølv 100% og ein skal få mogelegheit til å realisere draumane sine. Uavhengig av kor ein kjem ifrå, om man er funkis eller ei, eller om ein berre har litt ekstra med i bagasjen, på ferda langs livets landeveg.

Eg har sjølv CP og har vore funkis heile livet. Eller som eg pleier å sei: «Æg æ litt skral til beins og i ny og ne, får æg ein spasme.» Eg er medlem av NHFU Sørvest og på slutten av fjoråret var eg så heldig å bli godkjent som likeperson i NHFU! 🙂 Har du høyrt om likepersonarbeid?

NHF definerer likepersonarbeid slik:

«Likepersonarbeid er organisert kont mellom to eller flere personer med likhet i diagnose og/eller livssituasjon. Kontaktens hensikt er å formidle bearbeidede praktiske og følelsesmessige erfaringer, erfaringer som andre kan dra nytte av under bearbeiding av egen situasjon».

Ein likeperson kan vere god å ha, uavhengig av kva slags studium ein er på i livet. Ta til dømes meg sjølv. For om lag fira år sidan, gjekk min store barndomsdraum i oppfylling og vart sosionomstudent ved universitet i Stavanger. Endeleg skulle få lov til å; utfolde meg som menneske, dra nytte av mine livserfaringar, utdanne meg, og til sjuande og sist, ta eit sort steg, på mi sjølvrealiserande reise. Eg var ubeskriveleg glad og spent! Lite visste eg om kva som venta meg.

Byrjinga på studentlivet vart så absolutt ikkje slik som eg hadde førestilt meg. Det var veldig lærerik og interessant, men eg kjente meg mutters åleine. Ingen var som meg, men eg vart etter kvart ein «kjent» person blant medstudentane. «Alle viste kven Vigdis var, pga. av mitt fysiske ytre, men det var liten interesse for å bli kjent med individet VIGDIS. Eg lukka meg inn i eit skal og prøvde å beskytte meg sjølv. Eg vart sint, lei og veldig oppgitt! Samstundes som eg på dåverande tidspunkt, også elles var i ein krevjande livssituasjon. Derfor blei det mange humpar på vegen mot å bli sosionom. Men eg hadde eg alltid MÅLET klart i sikte!

Eg sakna å ha nokon å snakke med, då hadde eg ikkje ein gong høyrt om, at det er noko som heiter likeperson. Er det noko den fyrste tida som student lærte meg, så er det at ein må by på seg sjølv, ta initiativ og rett og slett bare gje dine medmenneske litt tid. Ein må utforska eigne grenser og stige ut av eigen komfortsone. Men viktigaste eg lærte var kunsten å be om hjelp. Det er ein kunst og nettopp kunne be om hjelp, men når ein knekker koden, så blir det ditt viktigaste verktøy; for å kunne nå dine eige mål i livet. Og i dag kan eg nyta studentlivet og livets små og store gleder! Og eg likar det!

Det er nettopp derfor NHF og NHFU satsar på likepersonarbeid! For det er ikkje alltid så, mykje som skal til. Berre eit lite puff eller eit lite heiarop på vegen! 🙂 For me i NHFU heier på alle flotte funkisar der ute og me vil gjerne hjelpe til!

Så ta kontakt med meg på eller min gode likepersons-kollega Sadia på Facebook, Twitter eller via mail. Meir info finn du på våre nettsider.vigdis

Alt kan skje og med dei rette verktøya får me det til! 🙂

Vigdis G. Nielsen, likeperson og medlem i NHFU Sørvest.

I’m not your inspiration, thank you very much

Vi kan lære mye fra funkis-bevegelsen i England. Det var blant annet her uttrykket «inspiration porn» ble utviklet av aktivisten og komikeren Stella Young. Ta gjerne en titt på hennes treffende video «I’m not your inspiration, thank you very much».

Bilderesultat for stella young

Journalisten David M. Perry skrev nylig et innlegg om tre måter funksjonhemmede ofte fremstilles på, altså tre typer inspirasjonsporno. Her gjengis disse tre måtene, på norsk.

Hva menes så med begrepet inspirasjonsporno? Altså, funksjonshemmede fremstilles ofte «pornografisk», ikke seksuelt, men pornografisk i den betydning at man forsøker å få frem følelser hos den som mottar budskapet. Det motsatte av dette er å vise den virkelige opplevelsen hos personen.

Han nevner tre former for inspirasjonsporno:

  1. I den første formen av inspirasjonsporno gjør en funksjonshemmet noe helt vanlig, for eksempel å dra ut på byen, eller som Ida skriver i det forrige blogginnlegget å ta bussen. Mottakeren av dette føler seg inspirert. «Wow, se hva hun gjør på tross av sin funksjonshemming».
  2. I den andre formen for inspirasjonsporno handler det om at en person som ikke er funkjsonshemmet gjør noe snilt for en funkjsonhemmet. Dette kan handle om at man er «snill som henger med sin funksjonshemmede venn», eller «spør en funksjonshemmet på date». Her behandles funksjonshemmede som hjelpesløse objekter som det gjøres noe med og personen som inviterer fremstilles som at de gjør «en god gjerning».
  3. I den siste typen, også kalt «tragedie-porno» fremstilles funkjsonhemmede som mennesker med forferdelige skjebner hvor fokuset er at en selv skal «se ting i perspektiv og være takknemmlig for at man hvert fall ikke har det så ille som dem«. Her skapes det en situasjon hvor den funksjonshemmedes opplevelse skal skape en følelse hos mottakeren av budskapet.

Det gjennomgåenede i alle formene er at det ikke settes noe fokus på samfunnsmessige hindre for å delta, som utilgjenglige busser og toaletter, trapper eller fordommer.

Perry avslutter med dette: Vi må stå sammen. Funksjonshemmede er en naturlig del av menneskelig mangfold, og  må være en helt naturlig del av samtalene vi har om likestilling og inkludering.

Kjenner du identiteten din?

Da jeg var liten så jeg for meg at jeg kom til å vokse opp og ikke ha et særlig viktig liv. Jeg var født annerledes og hadde andre behov enn barn på min egen alder. Jeg ble fortalt at «du er jo ikke som de andre, så du må ikke ha for høye krav». Jeg følte at det var meningen at akkurat jeg skulle føle meg funksjonshemmet. Jeg skulle i følge samfunnet føle meg annerledes enn klassekameraten min. Jeg var jo bare et barn, så det jeg ble fortalt var normalt for meg.

 20% av den norske befolkningen lever med en funksjonshemning. Hvis en ikke mener at funksjonshemmede kan bidra til samfunnet da kaster samfunnet vekk 20 % av all arbeidskraft, nye idéer og ikke minst utvikling på nettopp området om å være funksjonshemmet.

tamarin-liten

En sen høstdag i 2008 begynte jeg på Lundheim Folkehøyskole. Det skulle bli begynnelsen på det som skulle forandre livet mitt. Det var nå livet mitt skulle begynne, sånn på ordentlig. Den gang var jeg bare 17 år. Klar for å leve livet. Opp igjennom årene hadde jeg bare følt meg tilstede. Jeg hadde hverken følt meg uønsket eller ønsket. Jeg slet i grunn med å finne sammenhengen i livet. Hva slags drømmer jeg hadde for fremtiden og hvilket liv jeg selv ønsket å leve. Jeg valgte å ikke legge planer og ikke tenke fremover. Jeg tenkte at nå må jeg begynne på denne skolen med blanke ark og ikke minst ha et åpent sinn. Da begynte eventyret på Lundheim.

Lundheim gav meg friheten til å ikke være avhengig av andre. For første gang følte jeg meg likt og interessant, og det var uten å prøve! Det var også veldig mye takket være lærerne på Lundheim som greide å se hver enkelt elev. Jeg følte meg for første gang hel. Jeg vil nok si at mitt utløp av en ungdomstid begynte ganske sent i livet. Og det er helt greit! Jeg glemmer aldri da jeg kom tilbake på Lundheim etter å ha vært hjemme en tur, og der stod den velkomstkomiteen av venner der og ventet på meg! Jeg husker jeg fikk et liten tåre i øyekroken av glede. Jeg hadde aldri opplevd å være savnet. På ordentlig, at venner viste det med handlinger. Det var da jeg skjønte at vennene mine ikke ville være med meg på grunn av de fikk noe ut av det. De ville være med meg på grunn av min omtenksomhet, min humor og rett og slett min personlighet. Det var en følelse jeg hadde ikke følt på før. Jeg husker jeg spurte en venninne på folkehøyskolen om hvorfor hun ville være med meg. Hun svarte noe sånn som «hvorfor ikke – du er jo så gøy å være med». Det var da jeg skjønte at de vennene jeg hadde fått på folkehøyskolen var genuine venner. Plutselig begynte jeg å oppleve det normale ungdomslivet. Jeg fikk mine første bestevenner, min første forelskelse og opplevde intriger. Jeg vil ikke akkurat si at det var gøy der og da, men drama og diskusjoner med venner fikk meg til å føle meg hel. Det var jo en ny greie for meg. Plutselig tok jeg meg selv i å ta ordet først fordi jeg hadde en trang til å bli hørt. Jeg begynte å forme mine egne sterke meninger og opplevde at folk faktisk hørte etter. Noen var enige med meg. Det var ikke noe jeg tok som en selvfølge. Jeg ble kalt solstrålen på Lundheim,men for min egen del var det der jeg formet meg selv og ble solstrålen. Siden har jeg aldri sluttet.

Og det er akkurat i disse situasjonene i livet det er så viktig å være reflektert og målbevisst. Utforske seg selv sammen med ting som er ukjent. Man kan bli overassket over hvor mye man kan lære bare av det.

Det er en veldig lang og omfattende prosess å lære seg selv å kjenne. Ved å lære seg selv å kjenne vil jeg si at man gradvis lærer å godta seg selv. Som ungdom og ung voksen opplever jeg også et press av å se mest mulig normal. Man skal ha den og den telefonen, de og de klærne. Vet du hva? Det er det ingen som har bestemt. Det er litt sånn jeg føler det er med identitet også. Samfunnet påvirker så klart væremåten til oss mennesker, men det er bare du som er i kontroll av din identitet. Det finnes ingen lov. Og dermed har du all rett til å stå opp for hvem du identifiserer deg som og hvem du er. Når du går nedover gaten, smil og vær glad for at du er du. Tenk så spennende det er å vite at ingen er som deg. Du kan faktisk påvirke og inspirere andre uten at du selv vet om det. En liten ting du sier i en bisetning kan forandre perspektivet til et annet menneske, uten at du selv er klar over det. Hvis ikke det er en viktig ting å strekke seg etter så vet ikke jeg. Er ikke det litt kult eller?

thumb_img_1727

Innlegget er skrevet av Tamarin Varner, følg gjerne hennes egen blogg «Livet med en twist«.

Snakk til meg

En fremmed mann kommer bort til meg
Skryter av meg
Sier jeg er så flink til å ta bussen
Jeg er da ikke et barn tenker jeg
Det er en selvfølge at jeg tar buss
Jeg smiler til han
Han vet jo ikke bedre.

En fremmed dame kommer bort til meg
Stryker meg på kinnet
Setter seg på huk ved siden av meg
Forteller meg at jeg er søt
Søt jente til å sitte i rullestol
Jeg vil himle med øynene
Er skikkelig satt ut
Men jeg smiler til damen og sier takk.

En fremmed kommer bort til assistenten min
Begynner å spørre assistenten om hvordan jeg har det
Det raser inne i meg
Jeg klarer ikke å la være
Må stå opp for meg selv og andre nå
Svarer den fremmede at jeg hadde det helt fint fram til nå
Og takker den fremmede for bryderiet.

Innlegget er skrevet av Ida Hauge Dignes (20), tillitsvalgt i NHFU Oslo og Øst.  

Hei!

Likepersonsarbeid NHFU sitt bilete.

Vi i NHFU sentralt arrangerer førstkommende helg, to workshoper og en aksjon! Vi har verdens dyktigste, flinkeste og herligste medlemmer, derfor håper vi at dere vil komme! Arrangementene er med andre ord, åpen for alle medlemmer  og arrangeres i Oslo. I helgen håper vi at dere kommer, for dette kommer til å bli skikkelig gøy! Det som skjer er:

Aksjon
Vi arrangerer en SPONTAN aksjon i sentrum av Oslo Lørdag kl 13.30. Hva aksjonen sitt tema er og innhold er ferdig bestemt på Fredag, har du noen forslag, eller kampsaker? La oss få høre! Vi i NHFU vil være synlige og sette vårt preg på verden! Det starter her, kom kom! Ved spørsmål, kontakt meg på 97682639.

Har funksjonshemmede frihet?
Frihet til å gjøre egne valg, frihet til å leve selvstendig, – frihet til å leve på egne premisser, frihet til demokrati, samfunnsliv og likeverdig deltakelse?» Vi i NHFU sitt sentralstyre inviterer til workshop med Lars Ødegård med tittelen «Har funksjonshemmede frihet»? Dette er et åpent arrangement for alle som ønsker. Vi ønsker også å bli kjent med medlemmer og andre og inviterer til pizza etter workshoppen. Ta med en venn og kom! Mer informasjon finner dere på Facebook-eventen vår.

Tid: 28. januar klokken 15.00 til 17.00.
Sted: NHF sitt kontor, Schweigaardsgt. 12, info om hvordan du kommer deg hit finner du her.

Workshop med NHFU og Press
Vi i NHFU sitt sentralstyre inviterer til workshop med Press (ungdomsorganisasjonen til Redd Barna) om hvordan arrangere kule kampanjer som virker. Jo flere kloke hoder vi er jo kulere kampanjer kan vi få til! Derfor er dette et åpent arrangement for alle som ønsker å delta. Velkommen skal du være! Lenke til Facebookeventen finner dere her.

Tid: 29. januar klokken 10.00 til 11.30.
Sted: NHF sitt kontor, Schweigaardsgt. 12, info om hvordan du kommer deg hit finner du her.

Håper vi sees i helga!

Klem fra fungerende leder
Marianne Knudsen
Ved spørsmål, kontakt meg på 97682639

 

Vi søker DEG!

På landsmøtet vårt opprettet vi to utvalg: Seksualitet, identitet og mangfolds-utvalget (SIMU) og Internasjonalt utvalg. Nå søker vi etter personer som vil sitte i disse utvalgene. Du kan søke om å sitte i ett av utvalgene, eller begge om du vil det. SIMU skal jobbe politisk og arrangere samlinger om spørsmål om seksualitet, identitet og mangfold i NHFU. I det internasjonale utvalget kommer vi til å jobbe med solidaritet over landegrensene og vi har allerede startet et samarbeid med vår søsterorganisasjon i Malawi som heter FEDOMA. Det er opp til utvalgene selv å bestemme hvor ofte de vil møtes og hvor mye de vil gjøre.

Her kan du lese hva som ble vedtatt om utvalgene på vårt landsmøtet:
Internasjonalt utvalg: Internasjonalt utvalg.docx
Seksualitet, identitet og mangfolds utvalget (SIMU): Utvalg SIMU.pdf

Bli medlem!

Slik går du fram
Skriv maks en side hvor du forteller litt om:
Hvem du er
Hva som engasjerer deg
Hvorfor akkurat du er rett person til å sitte i utvalget
Hvor stor arbeidskapasitet du har

Send søknaden til nhfu@nhf.no innen 31. januar. Vi håper å høre fra deg!

 

Bli bedre kjent med Norges handikapforbunds ungdom Øst!

Tekst: Gyda Nullmeyer. Foto: Privat.

Før sommeren ble et nytt ungdomsstyre valgt for region Øst (Østfold og Akershus). Det er første gang på flere år at NHF Øst har hatt et eget ungdomsstyre og det er takket være ungdommene i regionen som har jobbet hardt for å få på plass et engasjert og initiativrikt styre. Leder Christine Bauer, økonomiansvarlig Hilde Sofie Nilsson og styremedlem Saad Al-jaderi var drivkraften bak og fikk et styre på beina etter ringerunder og samtaler med mange ungdommer i Øst. Her blir du litt bedre kjent med to av medlemmene i styret, leder Christine Bauer og varamedlem Camilla Stenersen.

christine
Leder Christine Bauer
Alder: 26 år
Bosted: Bærum
Jeg er frivillig i flere organisasjoner og har en stor interesse for sport, hunder, reise og matlaging.
Hva engasjerer deg i samfunnet?
Jeg er veldig engasjert i retten til BPA og hjelpemidler. Dette er noe jeg vil at NHFU Øst skal jobbe med fremover.

camilla
Varamedlem Camilla Stenersen
Alder: 21 år
Bosted: Bjørkelangen
Jeg studerer 2. året på sosialt arbeid (sosionomutdanningen) ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Jeg går på terapiridning. Er veldig glad i å reise og å delta i ulike
arrangement som holdes av organisasjoner jeg er med i.
Hva engasjerer deg i samfunnet?
Det som engasjerer meg er universell utforming og likeverd. For meg er også BPA viktig. Jeg vil være med i NHFU fordi jeg har lyst til å prøve å gjøre en forskjell. Jeg er veldig glad i å treffe nye mennesker, dette er noe jeg setter stor pris på og jeg mener at dette felleskapet i NHFU er viktig.

NHFU Øst har  sin egen Facebookside, og vi anbefaler deg å følge den for å få med deg det som skjer. Lenken til siden finner du her.

Ta også gjerne kontakt med Christine på enitsirhcb@gmail.com eller 480 97 749.